Biomasse av dyreplankton i Barentshavet

Sist oppdatert 20. februar 2023

Dyreplankton er små dyr som driver med havstrømmene og som i hovedsak har hele sin livssyklus i de frie vannmassene. Av disse er de små krepsdyrene som raudåte (Calanus finmarchicus) blant de aller viktigste. Dyreplankton er næringsgrunnlaget for en rekke planktonspisende fisk, fiskelarver og -yngel. Overvåking av dyreplankton bidrar til å øke forståelsen av vekslinger i bestandene av fisk, sjøpattedyr, sjøfugl og bunndyrsamfunn, og dessuten hvordan økosystemet påvirkes av endringer i havklimaet. I Barentshavet har biomassen av dyreplankton om høsten vært ganske stabil, men i 2021 var den ca. 23 prosent under gjennomsnittet for 1997–2021.

Status og trend

Havforskningsinstituttet måler biomassen av dyreplankton i Barentshavet på sitt økosystemtokt i august-september hvert år. Til denne indikatoren har vi definert et geografisk referanseområde som vist i kartfiguren nedenfor.

De oransje punktene i kartet er inkludert i referanseområdet som i det vesentlige blir overvåket hvert år, mens området rett øst for Svalbard ikke er tatt med. Dette skyldes bl.a. at isforholdene gjør det vanskelig å få god dekning der. Datasettet er videre begrenset til årene siden 1997 for å få en jevnere dekning med hensyn til antall observasjoner i ulike delområder. Vi presenterer i tillegg en separat indikator for området vest og nord for Svalbard for årene fra og med 2009. Her er observasjonene vist som grønne punkter i kartet. Hensikten med område- og årsbegrensningene er å oppnå økt konsistens og sammenlignbarhet innen tidsseriene.

 I 2021 var gjennomsnittlig dyreplanktonbiomasse for det definerte referanseområdet i norsk del av Barentshavet – representert ved de oransje punktene i kartfiguren –  5,2 g tørrvekt/m². Dette var  ca. 12 prosent lavere enn verdien i 2020 på 5,9 g tørrvekt/m², og ca. 23 prosent under langtidsgjennomsnittet for de siste 25 årene (1997–2021), som var 6,7 g tørrvekt/m2. Disse verdiene representerer totalbiomassen av dyreplanktonet i hele vannsøylen.

Biomassen blir under prøvetakingen delt inn i ulike størrelsesfraksjoner ved siling på sikter med porestørrelser på hhv. 2, 1, og 0,18 mm. For fraksjonen >2 mm var det i 2021 en gjennomsnittlig biomasse på 1,0 gram tørrvekt/m2. Dette er ganske likt verdien for 2020, og på nivå med langtidsgjennomsnittet for årene 1997-2021 på 1,0 gram tørrvekt/m2. Siden 2007 har imidlertid biomassen for den største størrelsesfraksjonen stort sett vært lavere enn langtidsgjennomsnittet. For mellomfraksjonen 1-2 mm var biomassen i 2021 (2,1 gram tørrvekt/m2) svært lik verdien for 2020, men ca. 34 prosent lavere enn langtidsgjennomsnittet for 1997-2021 (3,2 gram tørrvekt/m2). Biomassen for den minste størrelsesfraksjonen 0,18-1,0 mm var 2,1 gram tørrvekt/m2 i 2021, og ca. 24 prosent lavere enn i 2020 (2,8 gram tørrvekt/m2), samt ca. 14 prosent under langtidsgjennomsnittet for 1997-2021 (2,4 gram tørrvekt/m2).

I området vest og nord for Svalbard, som i figurene er vist med grønt, foreligger det kun data fra og med 2009. Biomassene i dette området kan være relativt høye, men samtidig er også spredningen her ofte betydelig. Årene 2014 og 2015 viser en relativt høy totalbiomasse, men samtidig er variasjonen for de ulike størrelsesfraksjonene disse årene høy, og det noteres få observasjoner i 2015. Vi ser ingen klare trender for perioden 2009-2021 i datasettet for området vest og nord for Svalbard.

I august og september, når Havforskningsinstituttet er ute på tokt og gjør sine målinger i Barentshavet, er hovedtyngden av det mellomstore dyreplanktonet i ferd med å vandre ned mot dypere vann, mens det fortsatt er relativt mange små planktonformer igjen høyt oppe i vannsøylen. De mindre planktonorganismene, som ikke fanges effektivt med standardhåver med en maskevidde på 0,18 mm, vil tidvis være tallrike, men ha langt mindre betydning for den stående biomassen som måles.

Bedre data og kunnskap om områdene i nord der arktiske og atlantiske vannmasser møtes, samt på sokkelen nord for Svalbard, Eggakanten og skråningen mot Polhavet, er av betydning for å forstå de fysiske prosessene som foregår og hvilke konsekvenser disse har for økosystemet som helhet. Dette er også viktig fordi et varmere havklima kan gi større utslag for produksjonsforholdene i havet i disse nordøstlige områdene, enn lenger sør.

Årsaker

Følgende faktorer kan påvirke produksjon og mengde av dyreplankton:

• temperatur og næringssalter
• planteplanktonmengde og artssammensetning
• tidspunkt for våroppblomstring av planteplankton
• lokal produksjon
• transport av dyreplankton med innstrømmende atlantisk vann fra Norskehavet
• ungsild
• kolmule
• lodde
• sjøfugl
• sjøpattedyr

Det synes å være en tett kobling, nærmest et omvendt forhold, mellom lodde og dyreplankton. Da loddebestanden var langt nede i 1994 og 1995, var det en markert topp i planktonmengdene. I senere år har denne koblingen vært mindre tydelig.

Barentshavet er oppvekstområde for flere fiskearter som tidvis beiter intenst på dyreplankton. Viktige eksempler er ungsild og yngel av lodde, torsk, hyse, sei og uer.

Konsekvenser

Mengden dyreplankton om høsten har vært ganske stabil gjennom de siste ca. 20 årene, til tross for noe variasjon mellom årene. Små endringer i tallverdiene kan likevel ha stor betydning for de bestandene som livnærer seg av dyreplanktonet.

I det definerte indikatorområdet i Barentshavet har mengden dyreplankton om høsten  vært relativt stabil siden 1997. I 2020 og 2021 har imidlertid biomassen vært klart lavere enn langtidsgjennomsnittet for 1997-2021. Dette gjelder særlig den mellomste størrelsesfraksjonen, hvor relativt store hoppekreps er en viktig komponent. Dette kan innebære at det blir mindre tilgang på mat for andre dyr i økosystemet, inkludert mange fiskearter.

År med stor loddebestand representerer et betydelig beitepress på dyreplanktonet. Kraftige endringer i loddens bestandsstørrelse må derfor forventes å kunne bidra til endringer i dyreplanktonets biomasse og geografiske fordelingsmønster.

Om overvåkingen

Indikatoren dyreplanktonbiomasse i Barentshavet gir en vurdering av tilgjengelig næringsgrunnlag for planktonspisende fiskeslag. Den gir også et generelt bilde av resultatet av mange faktorer som påvirker produksjonen i havet hvert år og antyder startbetingelsene for produksjon påfølgende sesong. Den er imidlertid bare en indirekte indikator på produksjon, og må tolkes sammen med kunnskap vi har om forekomst av planktonspisende fisk, yngel og maneter i Barentshavet.

Indikatoren er basert på gjennomsnittsverdier som beregnes på grunnlag av dyreplanktonbiomassen som måles i august og september hvert år. Dyreplanktonbiomasse er en betegnelse som brukes om gjennomsnittsvekten av alt dyreplankton over en viss størrelse (0,18 mm) i et gitt område.

Innsamling og beregning gjøres av Havforskningsinstituttet, som har overvåket dyreplankton i Barentshavet regelmessig siden 1986. Denne overvåkingen er viktig for å forstå økosystemet og svingningene i fiskebestandene, og kan bidra til forståelse av vekslinger i bestandene av sjøpattedyr, sjøfugl og bunndyrsamfunn.

Videre lesning