Permafrost

Sist oppdatert 27. februar 2024

En effekt av klimaendringene i Arktis er oppvarming og tining av permafrosten. På Svalbard overvåkes dette i flere borehull, deriblant på Janssonhaugen, 20 km fra Longyearbyen. Oppvarming og tining av permafrosten kan medføre endringer i landskapet og større ustabilitet i bratt terreng og øke sannsynligheten for jord- og fjellskred. Tinende permafrost kan skade bygninger og infrastruktur og kulturminner i kystområder blir utsatt for økt erosjon.

Status og trend

Overvåking av permafrost startet i 1998. Analyser viser at temperaturen stiger i gjennomsnitt 0,8 °C per tiår på 10 meters dybde i permafrosten. På 40 meters dybde har temperaturstigningen vært akselererende de siste 25 årene.

Gjennom den tiden overvåkingen har foregått er det registrert økte temperaturer helt ned til 100 m dybde i permafrosten på Janssonhaugen. Det aktive laget har i snitt blitt ca. 30 cm tykkere siden 1998.

Internasjonalt er det stor forskningsaktivitet knyttet til studier på permafrost. Den inneholder store menger organisk karbon, som kan brytes ned og frigjøre klimagassene karbondioksid (CO₂) og metan (CH₄) når bakketemperaturen stiger og permafrosten tiner. Økte mengder CO₂ og CH₄ er de viktigste bidragsyterne til den globale oppvarmingen. En ytterligere oppvarming og tining av permafrosten vil kunne bidra til enda større økning av de to klimagassene.

Årsaker

Oppvarmingen av permafrosten på Janssonhaugen skyldes først og fremst den økte lufttemperaturen de siste tiårene.

Studier så langt viser at eventuelle endringer i snødekket ikke har hatt noen stor effekt på permafrosten på Janssonhaugen. Dette skyldes at lokaliteten er svært eksponert for vind, og bakken rundt borehullet er barblåst store deler av vinteren.

Konsekvenser

Alle bygninger i bosettingene på Svalbard er bygget på pæler i permafrosten, og veier, broer, flyplasser og annen infrastruktur er bygget på permafrost. Ved oppvarming og tining av permafrosten kan infrastrukturen på sikt påvirkes. I tillegg er permafrosten avgjørende for å stabilisere bratte fjellsider, som ved en oppvarming kan bli mer ustabil. Dette gir konsekvenser for ferdsel, men potensielt også for dyreliv, dersom for eksempel områder med polarrevhi blir ustabile og raser ut.

Mange kulturminner på Svalbard ligger i strandsonen – og der vil de i framtiden kunne bli utsatt for mer erosjon og setningsskader som følge av tining av permafrosten.

Fra et større, sirkumpolart perspektiv er likevel den viktigste konsekvensen av permafrost som varmes opp og tiner at store mengder klimagasser, som CO₂ (karbondioksid) og CH₄ (metan), kan frigis dersom stadig dypere lag av permafrosten tiner. Dette er klimagasser som er holdt tilbake fra atmosfæren, siden det organiske karbonet har vært frosset i bakken. Frigjøring av slike klimagasser kan føre til en ytterligere økning i temperaturen og tining av permafrosten. Dette er en av de mange tilbakekoplingsmekanismene i Arktis, og det jobbes stadig med å bedre estimatene av utslipp fra tinende permafrost.

Om overvåkingen

I kald permafrost som på Svalbard er det som regel ubetydelig eller ingen sirkulasjon av grunnvann som forstyrrer temperaturgangen i bakken. Ved å observere endringer i temperaturen over noen år på 20–40 meter eller dypere, kan en beregne temperaturendringer som har pågått over de siste tiår nær bakkeoverflaten.

Det aktive laget, som er den øverste delen av permafrosten som tiner hver sommer, viser seg å bli tykkere over tid. Dette har direkte sammenheng med varmere somrer, og medfører utfordringer som økt skredfare, økt erosjon i kystområdene og landskapsendringer. Overvåking av permafrost har i de seinere år derfor fått økende interesse innenfor internasjonal klimaforskning.

Videre lesning