Miljøgifter i røye

Metode

Prøvene opparbeides i laboratoriet med ulike metoder slik at flere grupper av miljøgifter kan analyseres. For analyse av organiske fettløselige plantevernmidler, PCB og noen bromerte flammehemmere (BFR) gjøres følgende:

Prøve av muskel homogeniseres, ca. 3 gram veies inn og intern standard tilsettes. Vann fjernes fra prøven ved bruk av natriumsulfat. Fett og fettløselige stoffer ekstraheres fra prøven med løsemidlene aceton og sykloheksan. Mengden fett bestemmes i en liten del av ekstraktet ved veiing. Fett må fjernes fra ekstraktet før analyse. Dette gjøres ved bruk av GPC (Gel-Permeation Chromatography) robot.

Prøven analyseres med høyoppløselig gasskromatografi (GC) og massespektrometer (MS) som er koblet sammen.

Konsentrasjonene regnes ut gjennom å kvantifisere interne standarder med kjent konsentrasjon og sammenlikne disse med responsen (kromatogram) fra prøvene.

Siden dataene har vært samlet inn hvert 10. år fram til 2016 vil analysen gi manglende informasjon om variasjonen i miljøgiftkonsentrasjon mellom år. I analyse av tidsserien må det derfor ta hensyn til at det kan være mellomårsvariasjoner som ikke fanges opp.

Deteksjonsgrenser for de enkelte forbindelsene er 3 ganger støynivået til instrumentet. Deteksjonsgrensen varierer mellom hver analyse og ulike prøvetyper, men den typiske deteksjonsgrensen er 1–500 pg/g våtvekt (tilsvarer 0,001-0,5 ng/g) våtvekt. Usikkerheten ligger rundt 25–30 %. Spesielt deteksjonsgrensen, men også måleusikkerhet har blitt bedre de siste årene. Det vil derfor i alle tidsserier være større usikkerheter knyttet til målinger bakover i serien.

Analyse av kvikksølv (Hg)

Kvikksølv ble analysert ved hjelp av kald ekstraksjon og analysert ved bruk av MHS-15 (Mercury/Hydride System). Kvalitetssikring og kvalitetskontroll for kvikksølvanalysene inkluderte analyse av blanke prøver, analyse av duplikater, bruk av referansematerialer og intern standard. Deteksjonsgrensen var 0,005 mg/kg våtvekt.

Kvalitet

Feltarbeid utføres etter best tilgjengelig metoder for å unngå forurensning av prøver. Prøver fra innsjøene Øyangen og Laksvatn på Bjørnøya fremstilles som en innsjø. Opprinnelig ble Øyangen valgt som en referansesjø for langtransporterte miljøgifter, men på grunn av liten røyebestand måtte Laksvatn overta. Innsjøene kan sammenlignes siden de har like kvaliteter. Begge sjøene ligger på det lave slettelandet nord på Bjørnøya. Begge innsjøene er oligotrofe, det er ingen avrenning til sjøene fra bosetning eller tidligere menneskelig virksomhet og de er ikke påvirket av sjøfugl slik som Ellasjøen.

Kjemisk analyse ble gjennomført av NILU-Tromsø som er et forskningslaboratorium. Laboratoriet benytter samme metode som NILU sitt akkrediterte laboratorium i Oslo og med internasjonalt publiserte og anerkjente metoder. Det brukes bare superrent utstyr for å unngå forurensing. For hver tiende prøve analyseres en blank prøve og en standard referanseprøve. I tillegg til akkreditering deltar laboratoriet regelmessig i internasjonale interkalibreringstester. Alle dataene som inngår i indikatoren er samlet inn for forskning. Derfor kan det være at dataene ikke er optimalt innsamlet med tanke på overvåkning. Alle data er derfor vurdert opp mot sammenlignbarhet før de tas med i indikatorene. De viktigste faktorene som er vurdert for røye er tid på året prøvene ble samlet inn og at alle prøvene er av muskel. Det vil derfor være mange datapunkter som presenteres i vitenskapelige publikasjoner som ikke tas med i indikatoren.

Referansenivå og tiltaksgrense

Siden persistente organiske miljøgifter er menneskeskapte miljøgifter som ikke finnes naturlig vil referanseverdien for en upåvirket tilstand være null (egentlig deteksjonsgrensen).

Det er gjennomført kraftige tiltak for å begrense spredningen av persistente organiske miljøgifter. Stockholmkonvensjonen regulerer et internasjonalt forbud mot produksjon og bruk av PCB, flere plantevernmiddel, bromerte flammehemmere og noen fluorforbindelser.

Matsikkerhet og skadevirkninger

Siden mange organiske miljøgifter er lite nedbrytbare og fettløselige kan de akkumuleres og konsentreres oppover (biomagnifiserer) i næringskjeden. Fisk, fugl og pattedyr – inklusiv mennesker – blir derfor utsatt for de høyeste konsentrasjonene. Dioksin og dioksinlignende PCB finnes i fet fisk, kjøtt og meieriprodukter og egg. I feit fisk finnes disse stoffene i fileten og i mager fisk finnes de i leveren.

Dioksinlignende PCB er kreftfremkallende og under graviditet kan de overføres fra mor til foster.

Utregningen av toksisitetsekvivalenter (TEQ) for dioksinlignende PCB’er i filet av røye fra Ellasjøen i 2010 viser en gjennomsnittlig TEQ verdi på hele 42,5 ng/kg våtvekt. (Min.–maks. verdi: 1,93–81,3). Det finnes ingen egen grenseverdi for dioksinlignende PCB i fisk, men grenseverdi for summen av dioksiner og dioksinlignende PCB i fisk som kan omsettes (selges) som menneskemat er 6,5 ng TEQ/kg. Det betyr at det ikke vil være tillatt å selge (en gjennomsnittlig) fisk fra Ellasjøen. Hvis du imidlertid skal spise en fisk fra Ellasjøen er det det tolerable ukentlige inntaket for summen av dioksiner og dioksinlignende PCB som betyr noe. Denne grenseverdien er 14 pg TEQ/kg kroppsvekt per uke. Dette betyr at en person på 60 kg kun trenger å spise 20 gram fisk fra Ellasjøen for å innta det tolerable ukentlige inntaket av dioksiner og dioksinlignende PCB.

Gjennomsnittlig TEQ nivåer for ørret på fastlands Norge ligger på 0,36 ng/kg. Nivåene av ΣPCB og toksisitetsekvivalenter (TEQ) for dioksinlignende PCB finnes i Akvaplan-niva rapport 4232 – Christensen og Evenset (2011) Miljøgifter i røye fra innsjøer på Svalbard.