Isbjørn

Sist oppdatert 31. mai 2022

Isbjørn (Ursus maritimus) i Barentshavet lever på havis som forsvinner. Klimaendringer er hovedtrusselen for isbjørn. Endringer i isbjørnens leveområder skjer raskt, og innen kort tid kan Polhavet være isfritt sommerstid. Atkomsten til gode hiområder og favorittmaten ringsel er avhengig av gode isforhold på rett sted til rett tid. Bestanden økte trolig betydelig i årene etter fredningen i 1973 og ny kunnskap indikerer at den ikke har minket i størrelse de siste 10-15 årene, til tross for en stor reduksjon i tilgjengelig havis i perioden.

Status og trend

Rundt 1870 startet en periode med intensiv isbjørn-jakt på og rundt Svalbard, og de neste 100 år ble det tatt ut omtrent 300 isbjørner i snitt per år. Bestanden var følgelig nede på et lavt nivå da den ble fredet i 1973.

I 2004 ble bestanden estimert til mellom 1900 og 3600 bjørn, hvilket betyr at den ikke er truet av de effekter mindre bestander kan påvirkes av, som tap av genetisk diversitet eller tilfeldige demografiske prosesser. Videre viser genetiske studier at utveksling med nabobestandene i vest og øst er stor. En ny telling av isbjørn i norske områder av Barentshavet og på Svalbard ble gjennomført i 2015. Tellingen viste at antall lokale isbjørn på Svalbard ikke hadde endret seg mye sammenliknet med studien i 2004, og at antall isbjørn som på høsten lever oppe i pakkisen trolig enten har endret seg lite eller har økt i antall i tidsrommet.

Mangel på sikre tidligere estimater gjør det umulig å si noe sikkert om historiske trender, men ulike typer data indikerer at bestanden vokste kraftig fra fredningen og fram til 1980-tallet. Fra demografiske data har det senere vært antydet at bestanden også vokste videre frem til årtusenskiftet. Selv om tapet av havis i senere år har vært markant rundt Svalbard, og er forventet å fortsette i kommende tiår, kan bestandsstørrelsen i dag fortsatt være under det som er bæreevnen. Det er derfor ikke overraskende at det ser ut som bestanden fortsatt kan være i vekst, eller i alle fall ikke viser tegn på reduksjon, til tross for at tilgjengeligheten av leveområder har blitt dårligere mye av året.

Forekomsten av hi på Hopen og Kongsøya viser tydelig at få binner kommer dit på høsten om isen kommer seint, en gang etter første del av november. Om det betyr at andelen binner i bestanden som får fram unger også blir lavere, eller om de går i hi andre steder, er uklart.

Antall dager med havis rundt alle de fem viktigste hiområdene har hatt en dramatisk negativ trend over tid fra 1979. Enkelte år har isen kommet seint i alle områdene samme år, og slike år kan det være en utfordring for binner som har brukt sommeren oppe i pakkisen å komme seg til noen av de aktuelle områdene.

Årsaker

Tilgjengeligheten av havis har alltid variert veldig mellom år og gjennom sesongene. Endringene i store deler av Arktis mot at perioden med isfritt vann blir lengre og lengre er forklart med et mildere klima med spesielt store endringer i Arktis. Med dagens nivåer for utslipp av klimagasser, og prognosene for de neste tiår, forventes det at områdene rundt Svalbard vil oppleve spesielt store endringer.

Observasjoner til nå kan ikke dokumentere at endringer i klima har hatt tydelig effekt på bestanden. Det er mulig at tilgjengeligheten av habitat fortsatt er bra nok til å kunne opprettholde en bestand på dagens nivå eller høyere. Nedadgående trender i reproduksjon eller kondisjon vil ikke uten videre kunne forklares av variasjon i klimapåvirkning eller tilsvarende trender i havisutbredelse.

Tetthetsavhengige responser på reproduksjon er ikke et usannsynlig scenario, og kan bli framtredende med tiden grunnet en vekst i bestanden etter fredningen i 1973. En slik tetthetsavhengighet vil også forventes å øke om habitattilgjengelighet minker, men ikke før bestandsstørrelsen nærmer seg bæreevnen. Vi vet ikke om denne er nådd enda.

Svært høye nivåer av flere fettløselige forbindelser isbjørn i Barentshavsområdet gjør det sannsynlig at slike effekter gjør seg gjeldende på bestandsnivå, men det er svært vanskelig å kvantifisere hvor viktige de er.

De store årlige variasjonene i tilgjengelighet av havis gjør det mulig å studere virkningene av habitatendringer mer direkte, og kan gjøre det mulig på sikt å skille effektene av tetthetsavhengighet, habitatendringer, og andre påvirkningsfaktorer.

Konsekvenser

Isbjørnen er en viktig art i det arktiske økosystem. Endringer i bestandsstørrelse og i dyrenes habitatbruk, som kan forventes å bli særlig store om endringene i tilgjengelighet av havis fortsetter, vil derfor kunne forventes å ha konsekvenser utover endringene for selve arten.

Isbjørnen er helt avhengig av islevende selarter, og vil i alle fall lokalt ha innvirkning på disse artene. Når havisen ikke fryser på i fjordene på Svalbard før utpå senvinteren, kan ringsel i mangel av snø for ungehulene kaste unger rett på isen. Er i tillegg områdene med havis begrensede, blir ungene raskt tatt av isbjørn, fjellrev og måker. Over tid kan det tenkes at manglende rekruttering av sel fører til dårligere mattilgang for isbjørn.

Viktigere er det kanskje at mindre is gjør det vanskelig for isbjørnen å jakte. Mer bjørn på land i år med lite is fører også til økt predasjon på egg og fugl i flere områder, og kan således også påvirke økosystemer på land.

Nøyaktig hvordan endringer i antall bjørn og i tilgjengelig habitat vil påvirke økosystemene er umulig å si noe om i dag, men totalt tap av havis vil nødvendigvis også føre til tap av de økosystemer som er avhengige av denne.

Endringer i havisutbredelse og tilgjengelighet fører allerede nå til store endringer i fordelingen av isbjørnhi. Tradisjonelt viktige hiområder, særlig på de mer perifere øyene, kan tenkes å bli uegnede i framtida. Økt bruk av alternative områder vil også føre til større endringer i habitatbruk, særlig på våren. Det kan føre til høyt predasjonspress for potensielle byttedyr i nye områder.

Om overvåkingen

Isbjørn overvåkes fordi den er rødlistet og er sårbar for påvirkning fra klimaendringer og miljøgifter. Den er også en art med stor appell slik at kunnskap om hvordan den påvirkes lettere vil kunne føre til økt fokus på effekter av klimaendringer, miljøgifter og andre påvirkninger knyttet til menneskelig aktivitet som kan skade økosystem i Arktis.

Den viktigste menneskeskapte påvirkningsfaktoren for isbjørn er tapet av havis som følger med klimaendringene. For å kunne fange opp effektene av dette så raskt som mulig, fokuserer bestandsovervåkingen av isbjørn på reproduksjon og kroppskondisjon.

En flytelling av den felles norsk-russiske Barentshavsbestanden ble gjennomført i 2004, og bestanden ble estimert til ca. 2650 dyr +/- ca. 30 %. En ny flytelling av den norske delen av bestanden ble gjennomført i august 2015, og viste ingen tegn på en reduksjon i bestanden.

På grunn av covid-19 pandemi-situasjonen i 2020 ble det ikke gjennomført feltarbeid dette året, og data er ikke tilgjengelig for parameterne.

Videre lesning