Sist oppdatert 31. mai 2022

Isbjørn (Ursus maritimus) i Barentshavet lever på havis som forsvinner. Klimaendringer er hovedtrusselen for isbjørn. Endringer i isbjørnens leveområder skjer raskt, og innen kort tid kan Polhavet være isfritt sommerstid. Atkomsten til gode hiområder og favorittmaten ringsel er avhengig av gode isforhold på rett sted til rett tid. Bestanden økte trolig betydelig i årene etter fredningen i 1973 og ny kunnskap indikerer at den ikke har minket i størrelse de siste 10-15 årene, til tross for en stor reduksjon i tilgjengelig havis i perioden.

Isbjørn
Foto: Janne Schreuder / Norsk Polarinstitutt

Hva overvåkes?


Isbjørnhi og havisdekke

Figuren viser antall dager med mer enn 60 % isdekke rundt Kongsøya i perioden 1. oktober – 31. desember (høyre akse), og antall hi (venstre akse) samme år, verifisert med registreringer påfølgende vår, enten fra bakkestudier over flere uker eller ved tellinger fra helikopter (1–2 dager) påfølgende vår. Dekningsgraden for studieområdet har variert mellom år. Antall dager med over 60 % isdekke om høsten påvirker sterkt hvor mange binner som går i hi på Kongsøya; få dager med havis rundt øya fører til at få binner går i hi.
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2022). Havisdekke om høsten og isbjørnhi på Kongsøya. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: https://mosj.no/indikator/dyreliv/dyreliv-i-havet/isbjorn/)


Figuren viser antall dager med mer enn 60 % isdekke rundt Hopen i perioden 1. oktober – 31. desember (høyre akse), og antall hi (venstre akse) samme år, verifisert med registreringer fra helikopter våren etter. Antall dager med kartlegging har variert mellom år. Antall dager med over 60 % isdekke om høsten påvirker sterkt hvor mange binner som går i hi på Hopen; få dager med havis rundt øya fører til at få binner går i hi. Siden satellittovervåkingen av isdekket startet i 1979 har det vært en markert nedgang i antall dager med sjøis rundt Hopen om høsten, og siden hitellingene startet på 1990-tallet har det vært en tilsvarende nedgang i antall hi på øya.
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2022). Havisdekke om høsten og isbjørnhi på Hopen. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: https://mosj.no/indikator/dyreliv/dyreliv-i-havet/isbjorn/)


Antall dager fra 1. oktober til 31. desember med > 60 % havisdekke (innenfor fire 25×25 km-kvadrater) i 5 hiområder på Svalbard: Hopen, Kongsøya, Storfjorden, Kvitøya og Nordaustlandet. Medianverdien hvert år representeres med en linje i hver boks, mens bokssegmenter og linjer over og under medianen viser de andre datapunktene for hvert år. Det har vært en nedgang i antall dager med havis for alle 5 områder over tid (alle p-verdier < 0.01). Mindre enn 30 dager med havis betyr at binner vil ha problemer med å nå hiområdene tidsnok for å yngle, særlig til de mer perifere øyene (Hopen, Kongsøya, Kvitøya).
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2022). Havis rundt viktige hiområder for isbjørn på Svalbard. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: https://mosj.no/indikator/dyreliv/dyreliv-i-havet/isbjorn/)

Detaljer om dataene

Sist oppdatert28. februar 2022
OppdateringsintervallÅrlig
Neste oppdateringFebruar 2023
Oppdragsgivende organisasjonKlima- og miljødepartementet
Utførende organisasjonNorsk Polarinstitutt
KontaktpersonJon Aars
Magnus Andersen

Metode

Isdata er basert på fjernmålinger fra NASAs jordobservasjonssystem (passive microwave SSM/I / Special Sensor Microwave Imager). Observasjoner fra bakken eller helikopter er gjort av hi som med stor sikkerhet antas å være ynglehi, ofte bekreftet av ungeobservasjoner og spor av unger, og blir i en del tilfeller inspisert (Aars 2013).

Kvalitet

Ingen formelle krav. Andelen hi i et område som observeres vil avhenge av når bjørnene bryter hiet, hvor lenge de oppholder seg der, synlighet av hiåpninger som varierer med været (særlig snø og vind), samt tidspunkt og geografisk dekning av observasjonsstudiene. Det kan tenkes at tid for bryting av hi varierer mellom år. Økt forståelse av hvilke faktorer som bestemmer tidspunkt for hibrytning og synlighet av hi kan redusere usikkerhet. Slike studier er delvis pågående.

Andre metadata

Alle isbjørndata lagres hos Norsk Polarinstitutt.

Referansenivå og tiltaksgrense

Referansenivå og tiltaksgrense er ikke satt.


Hva overvåkes?


Rekruttering

Gjennomsnittlig kullstørrelse (unger av året); fra det årlige fangstprogrammet på isbjørn (mars–mai) 1993–2022. Trenden mot avtagende kullstørrelse over tid (rød linje) er svakt synkende.
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2022). Isbjørnunger per kull. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: http://www.mosj.no/no/fauna/hav/isbjorn.html)


Antall unger pr voksen binne fra det årlige fangstprogrammet på isbjørn (mars–mai) 1993–2022. Bare unger av året er med. Den røde linjen viser at det ikke er noen statistisk signifikant endring i ungeproduksjon over tid.
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2022). Produksjon av isbjørnunger. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: http://www.mosj.no/no/fauna/hav/isbjorn.html)


Andel av binner med unger av året og ettåringer; fra det årlige fangstprogrammet på isbjørn (mars–mai) 1993–2022. Den blå trendlinjen viser at det ikke er noen statistisk signifikant endring i andelen binner med unger av året over tid. Det er ingen tegn på noen lineær tidsmessig trend for andel binner med ettårsunger (rød stiplet linje).
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2022). Andel binner med unger av ulik alder. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: http://www.mosj.no/no/fauna/hav/isbjorn.html)

Detaljer om dataene

Sist oppdatert31. mai 2022
OppdateringsintervallÅrlig
Neste oppdateringJuni 2023
Oppdragsgivende organisasjonKlima- og miljødepartementet
Utførende organisasjonNorsk Polarinstitutt
KontaktpersonJon Aars
Magnus Andersen

Metode

Antall unger sammen med binnene som bedøves fra helikopter registreres. I tillegg registreres livshistoriestadie (enslig, med unger av året, med ettåringer, med toåringer, med partner).

Kvalitet

Merking og gjenfangst av isbjørn er opportunistisk. Isforhold og værforhold fører til at ulike områder blir dekket i ulik grad i ulike år. Andelen med binner med unger vil variere både geografisk og med sesong. Derfor gjenspeiler ikke reproduksjonsparameteren nødvendigvis bestanden veldig godt, og det forventes stor mellomårsvariasjon i hvor bra den gjør så.

Kullstørrelser vil avta noe utover våren, også i perioden før april. Noe av mellomårsvariasjonen i kullstørrelse kan skyldes at binner med unger ikke fanges på samme tid hvert år, som igjen skyldes forskjeller i innsats og fangbarhet.

Andre metadata

Alle isbjørndata lagres hos Norsk Polarinstitutt.

Referansenivå og tiltaksgrense

Referansenivå og tiltaksgrense er ikke satt.


Hva overvåkes?


Kroppskondisjon

Kroppskondisjonsindeks for voksne hannbjørn i perioden (mars–mai) 1993–2022. Linjen midt i hver boks viser medianverdien for hvert år, og delene av boksene under og over medianen, samt linjene under og over boksene rommer hver omtrent 25 % av datapunktene. Det er ingen statistisk signifikant trend over tid i kondisjon. På grunn av koronapandemien ble det ikke utført feltarbeid i 2020.
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2022). Kondisjon hos voksne isbjørnhanner. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: http://www.mosj.no/no/fauna/hav/isbjorn.html)

Detaljer om dataene

Sist oppdatert31. mai 2022
OppdateringsintervallÅrlig
Neste oppdateringJuni 2023
Oppdragsgivende organisasjonKlima- og miljødepartementet
Utførende organisasjonNorsk Polarinstitutt
KontaktpersonJon Aars
Magnus Andersen

Metode

Hannbjørner bedøves fra helikopter. Rett lengde (SL, fra halespiss til snute med strakt målebånd rett over bjørnen), zoologisk lengde (ZL, langs kroppen fra halespiss til snute) og livvidde (G) måles.

Kvalitet

Det er en naturlig usikkerhet ved målefeil. Nytt personell i felt har alltid lært hvordan en måler av tidligere feltarbeidere, for å sikre mest mulig lik praksis.

Andre metadata

Alle isbjørndata lagres hos Norsk Polarinstitutt.

Referansenivå og tiltaksgrense

Referansenivå og tiltaksgrense er ikke satt.

Status og trend

Rundt 1870 startet en periode med intensiv isbjørn-jakt på og rundt Svalbard, og de neste 100 år ble det tatt ut omtrent 300 isbjørner i snitt per år. Bestanden var følgelig nede på et lavt nivå da den ble fredet i 1973.

I 2004 ble bestanden estimert til mellom 1900 og 3600 bjørn, hvilket betyr at den ikke er truet av de effekter mindre bestander kan påvirkes av, som tap av genetisk diversitet eller tilfeldige demografiske prosesser. Videre viser genetiske studier at utveksling med nabobestandene i vest og øst er stor. En ny telling av isbjørn i norske områder av Barentshavet og på Svalbard ble gjennomført i 2015. Tellingen viste at antall lokale isbjørn på Svalbard ikke hadde endret seg mye sammenliknet med studien i 2004, og at antall isbjørn som på høsten lever oppe i pakkisen trolig enten har endret seg lite eller har økt i antall i tidsrommet.

Mangel på sikre tidligere estimater gjør det umulig å si noe sikkert om historiske trender, men ulike typer data indikerer at bestanden vokste kraftig fra fredningen og fram til 1980-tallet. Fra demografiske data har det senere vært antydet at bestanden også vokste videre frem til årtusenskiftet. Selv om tapet av havis i senere år har vært markant rundt Svalbard, og er forventet å fortsette i kommende tiår, kan bestandsstørrelsen i dag fortsatt være under det som er bæreevnen. Det er derfor ikke overraskende at det ser ut som bestanden fortsatt kan være i vekst, eller i alle fall ikke viser tegn på reduksjon, til tross for at tilgjengeligheten av leveområder har blitt dårligere mye av året.

Forekomsten av hi på Hopen og Kongsøya viser tydelig at få binner kommer dit på høsten om isen kommer seint, en gang etter første del av november. Om det betyr at andelen binner i bestanden som får fram unger også blir lavere, eller om de går i hi andre steder, er uklart.

Antall dager med havis rundt alle de fem viktigste hiområdene har hatt en dramatisk negativ trend over tid fra 1979. Enkelte år har isen kommet seint i alle områdene samme år, og slike år kan det være en utfordring for binner som har brukt sommeren oppe i pakkisen å komme seg til noen av de aktuelle områdene.

Årsaker

Tilgjengeligheten av havis har alltid variert veldig mellom år og gjennom sesongene. Endringene i store deler av Arktis mot at perioden med isfritt vann blir lengre og lengre er forklart med et mildere klima med spesielt store endringer i Arktis. Med dagens nivåer for utslipp av klimagasser, og prognosene for de neste tiår, forventes det at områdene rundt Svalbard vil oppleve spesielt store endringer.

Observasjoner til nå kan ikke dokumentere at endringer i klima har hatt tydelig effekt på bestanden. Det er mulig at tilgjengeligheten av habitat fortsatt er bra nok til å kunne opprettholde en bestand på dagens nivå eller høyere. Nedadgående trender i reproduksjon eller kondisjon vil ikke uten videre kunne forklares av variasjon i klimapåvirkning eller tilsvarende trender i havisutbredelse.

Tetthetsavhengige responser på reproduksjon er ikke et usannsynlig scenario, og kan bli framtredende med tiden grunnet en vekst i bestanden etter fredningen i 1973. En slik tetthetsavhengighet vil også forventes å øke om habitattilgjengelighet minker, men ikke før bestandsstørrelsen nærmer seg bæreevnen. Vi vet ikke om denne er nådd enda.

Svært høye nivåer av flere fettløselige forbindelser isbjørn i Barentshavsområdet gjør det sannsynlig at slike effekter gjør seg gjeldende på bestandsnivå, men det er svært vanskelig å kvantifisere hvor viktige de er.

De store årlige variasjonene i tilgjengelighet av havis gjør det mulig å studere virkningene av habitatendringer mer direkte, og kan gjøre det mulig på sikt å skille effektene av tetthetsavhengighet, habitatendringer, og andre påvirkningsfaktorer.

Konsekvenser

Isbjørnen er en viktig art i det arktiske økosystem. Endringer i bestandsstørrelse og i dyrenes habitatbruk, som kan forventes å bli særlig store om endringene i tilgjengelighet av havis fortsetter, vil derfor kunne forventes å ha konsekvenser utover endringene for selve arten.

Isbjørnen er helt avhengig av islevende selarter, og vil i alle fall lokalt ha innvirkning på disse artene. Når havisen ikke fryser på i fjordene på Svalbard før utpå senvinteren, kan ringsel i mangel av snø for ungehulene kaste unger rett på isen. Er i tillegg områdene med havis begrensede, blir ungene raskt tatt av isbjørn, fjellrev og måker. Over tid kan det tenkes at manglende rekruttering av sel fører til dårligere mattilgang for isbjørn.

Viktigere er det kanskje at mindre is gjør det vanskelig for isbjørnen å jakte. Mer bjørn på land i år med lite is fører også til økt predasjon på egg og fugl i flere områder, og kan således også påvirke økosystemer på land.

Nøyaktig hvordan endringer i antall bjørn og i tilgjengelig habitat vil påvirke økosystemene er umulig å si noe om i dag, men totalt tap av havis vil nødvendigvis også føre til tap av de økosystemer som er avhengige av denne.

Endringer i havisutbredelse og tilgjengelighet fører allerede nå til store endringer i fordelingen av isbjørnhi. Tradisjonelt viktige hiområder, særlig på de mer perifere øyene, kan tenkes å bli uegnede i framtida. Økt bruk av alternative områder vil også føre til større endringer i habitatbruk, særlig på våren. Det kan føre til høyt predasjonspress for potensielle byttedyr i nye områder.

Om overvåkingen

Isbjørn overvåkes fordi den er rødlistet og er sårbar for påvirkning fra klimaendringer og miljøgifter. Den er også en art med stor appell slik at kunnskap om hvordan den påvirkes lettere vil kunne føre til økt fokus på effekter av klimaendringer, miljøgifter og andre påvirkninger knyttet til menneskelig aktivitet som kan skade økosystem i Arktis.

Den viktigste menneskeskapte påvirkningsfaktoren for isbjørn er tapet av havis som følger med klimaendringene. For å kunne fange opp effektene av dette så raskt som mulig, fokuserer bestandsovervåkingen av isbjørn på reproduksjon og kroppskondisjon.

En flytelling av den felles norsk-russiske Barentshavsbestanden ble gjennomført i 2004, og bestanden ble estimert til ca. 2650 dyr +/- ca. 30 %. En ny flytelling av den norske delen av bestanden ble gjennomført i august 2015, og viste ingen tegn på en reduksjon i bestanden.

På grunn av covid-19 pandemi-situasjonen i 2020 ble det ikke gjennomført feltarbeid dette året, og data er ikke tilgjengelig for parameterne.

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram

Internasjonale miljøavtaler

Frivillig internasjonalt samarbeid

  • Ingen

Relatert overvåking

  • Ingen

Videre lesning

Lenker

Publikasjoner

  1. Aars, J., Marques, T.A., Buckland, S.T., Andersen, M., Belikov, S., Boltunov, A., Wiig, O. 2009. Estimating the Barents Sea polar bear subpopulation size. Marine mammal science 25(1): 35–52. DOI:10.1111/j.1748-7692.2008.00228.x
  2. Aars, J., Marques, T.A., Lone, K., Andersen, M., Wiig, Ø., Bardalen Fløystad, I.M., Hagen, S.B., Buckland, S.T. 2017. The number and distribution of polar bears in the western Barents Sea. Polar Research 36. DOI:10.1080/17518369.2017.1374125
  3. Aars, J. 2013. Variation in detection probability of polar bear maternity dens. Polar biology 36(8): 1089–1096. DOI:10.1007/s00300-013-1331-7
  4. Aars, J., Marques, T.A., Lone, K., Andersen, M., Wiig, Ø., Bardalen Fløystad, I.M., Hagen, S.B., Buckland, S.T. 2017. The number and distribution of polar bears in the western Barents Sea. Polar Research 36. DOI:10.1080/17518369.2017.1374125
  5. Amstrup SC. 2003. Polar bear, Ursus maritimus. In: Feldhamer GA, Thompson BC, Chapman JA (eds.) Wild mammals of North America: biology, management, and conservation. The Johns Hopkins University Press, Baltimore, Md, pp. 587–610.
  6. Andersen, M., Aars, J. 2016. Barents Sea polar bears (Ursus maritimus): population biology and anthropogenic threats. Polar Research 35, 26029
  7. Andersen, M., Derocher, A.E., Wiig, Ø., Aars, J. 2012. Polar bear (Ursus maritimus) maternity den distribution in Svalbard, Norway. Polar Biology 35: 499–508
  8. Derocher, A., Andersen, M., Wiig, Ø., Aars, J., Hansen, E., Biuw, M. 2011. Sea ice and polar bear den ecology at Hopen Island, Svalbard. Marine Ecology Progress Series 441: 273–279. DOI:10.3354/meps09406
  9. Derocher, A.E. 2005. Population ecology of polar bears at Svalbard, Norway.  47(3): 267–275. DOI:10.1007/s10144-005-0231-2
  10. Durner, G.M., Douglas, D.C., Nielson, R.M., Amstrup, S.C., McDonald, T.L., Stirling, I., Mauritzen, M., Born, E.W., Wiig, O., DeWeaver, E., Serreze, M.C., Belikov, S.E., Holland, M.M., Maslanik, J., Aars, J., Bailey, D.A., Derocher, A.E. 2009. Predicting 21st-century polar bear habitat distribution from global climate models. Ecological monographs 79(1): 25–58. DOI:10.1890/07-2089.1
  11. Ingólfsson Ó, Wiig Ø. 2008. Late Pleistocene fossil find in Svalbard: the oldest remains of a polar bear (Ursus maritimus Phipps, 1744) ever discovered. Polar Research 28: 455–462.
  12. Jenssen BM. 2006. Endocrine-disrupting chemicals and climate change: A worst-case combination for arctic marine mammals and seabirds? Environmental Health Perspectives 114: 76–80.
  13. Mauritzen M, Derocher AE, Wiig Ø. 2001. Space-use strategies of female polar bears in a dynamic sea ice habitat. Canadian Journal of Zoology 79: 1704–1713.
  14. Regehr EV, Hunter CM, et al. 2010. Survival and breeding of polar bears in the southern Beaufort Sea in relation to sea ice. Journal of Animal Ecology 79: 117–127.
  15. Wiig Ø. 1998. Survival and reproductive rates for polar bears at Svalbard. Ursus 10: 25–32.