Fjellrev

Sist oppdatert 12. mai 2022

Fjellrev (Vulpes lagopus) er en stedegen art for arktisk tundra og på Svalbard er den et rovdyr og åtseleter på toppen av næringskjeden. Den er funksjonelt viktig fordi den påvirker byttedyrarter både på land, gjennom bakkehekkende fugl som ryper og gjess og reinsdyrkadaver, og marine ressurser som sjøfugl, selunger og selkadaver, samt at den høstes årlig og er hovedvert for farlige zoonoser. Raske klimaendringer påvirker bestandsdynamikken til fjellrev gjennom multiple drivere som tilgang på reinsdyrkadaver, marine subsidier og zoonoser.

Status og trend

Det finnes ikke estimater for den totale fjellrevbestanden på Svalbard, men den er tallrik og påtreffes over det meste av øygruppen. I Fastlands-Norge har fjellreven rødlistestatus som «kritisk truet», mens bestanden på Svalbard har status som «livskraftig». Fjellreven på Svalbard er av kystøkotypen som høster både fra land og fra det marine, mens fastlandets fjellrev er avhengig av lemen og mus.

Fjellrevbestander som lever i områder uten smågnagere (lemen), er mer stabile enn fjellrev avhengig av smågnagere, som på fastlandet hvor fjellrevbestanden påvirkes av sykliske lemenår. På Svalbard finnes ikke smågnagere med unntak av en lokal bestand av østmarkmus (Microtus levis) med varierende utbredelse på begge sider av artens kjerneområde i Grumantbyen. Som byttedyr er derfor smågnagere uten betydning for fjellrev på Svalbard.

Ynglebestanden av fjellrev overvåkes i to områder på Vest-Spitsbergen. Data basert på levende fangst, observasjoner av rev og hiovervåking av fjellrev fra det ene området Brøggerhalvøya/Kongsfjorden (ca. 250 km²) i perioden 1990–2003 viser at det er lokale variasjoner i fjellrevbestandene også på Svalbard. I dette området er alle hiene lokalisert nær kysten.

Fra 1990 var bestanden av fjellrev sterkt økende i Brøggerhalvøya/Kongsfjord-området med yngling i alle kjente hi sommeren 1995, etterfulgt av en brå nedgang høsten 1995. Bestanden holdt seg fortsatt lav i 1996 og 1997 hvor det ikke var yngling i noen av hiene, men den økte deretter og nådde et relativt høyt nivå (71 %) igjen i 2002. Ynglefrekvensen har etter dette vært relativt stabil og variert årlig mellom 10 % og 70 %, men aldri med så dramatisk reduksjon som etter 1995. 

Selv om det ikke finnes gode bestandsestimater for hele Svalbard, er bestandstettheten i det andre overvåkingsområdet, Adventdalen/Sassendalen (ca. 900 km²), anslått til 1–1,5 rev per 10 km². For periodene 1982–1989 og 1997–2001 varierte yngleaktiviteten og kullstørrelsen fra 4 til 7,5 valper. Her er hiene lokalisert langs kysten, samt i to store dalfører med ulik næringstilgang.

Kysthiene, som er lokalisert i tilknytning til næringsrike fuglefjell, var i større grad aktive med yngling enn hiene i de mer ressursfattige dalene. Sassendalen regnes som rikere, med tilgang på både gjess og reinsdyr, enn Adventdalen som kun har tilgang på reinsdyr. Dette bildet er noe mer nyansert i dag da kortnebbgås i økende grad hekker i de indre deler av Adventdalen.

Om lag halvparten av valpene ble produsert i hiene lokalisert langs kysten, mens resten av valpene, 30 % og 24 %, ble produsert i henholdsvis Sassendalen og Adventdalen. Det ble ikke funnet noen forskjell i ynglefrekvens mellom de to dalførene selv om det er forskjell i tilgang på næringsressurser.

Vi har tatt i bruk integrerte bestandsmodeller (IPM) for å belyse effekter av multiple drivere på fjellrevens bestandsutvikling som klimaoppvarming og endringene i landbaserte og marine ressurser, hhv. økende reinsdyrkadaver og gås, og minkende tilgang på selunger og selkadaver som resultat av minkende sjøis. Til tross for raske miljøendringer som følge av klimaoppvarmingen har bestandsstørrelsen til fjellrev vært relativt stabil fra 1997 til 2019 i området Adventdalen/Sassendalen.

Årsaker

Variasjonen i yngling fra Brøggerhalvøya/Kongsfjorden kan sees i sammenheng med økt tilgang på mat vinteren 1993–1994 på grunn av ekstrem nedising av reinbeitene fra nedbør i form av regn i desember 1993. Nedbøren som var lik årsgjennomsnittet for Ny-Ålesund, medførte stor dødelighet av rein og dermed mange tilgjengelige reinsdyrkadavre. Tilgangen på sommermat økte også på grunn av en voksende bestand av hvitkinngås i området. Dette har også blitt vist i senere studier.

Dette viser at i enkelte områder uten smågnagere kan det likevel være store variasjoner i fjellrevbestanden mellom år, spesielt innenfor lokale områder, som igjen kan påvirke produksjonen til lokale byttedyrbestander som for eksempel gås.

Andel aktive fjellrevhi med yngling per år varierer altså med mattilgangen vinterstid.

Dette er også vist i det andre overvåkingsområdet, Adventdalen/Sassendalen. Hilokalitetenes nærhet til sjøfuglkolonier, samt tilgang på reinsdyrkadavre om vinteren er bestemmende for antall fjellrev-hi med yngling. Dette skyldes større tilgang på og mer forutsigbare næringsressurser fra fuglefjellene langs kysten.

Variasjonen i yngling mellom år i innlandshiene var relatert til antall reinkadavre på tundraen. Siden det også var sammenheng mellom bruken av kysthiene og ynglefrekvensen i innlandshiene kan tilgangen på kadavre vinterstid være en viktig faktor som driver bestandsdynamikken til fjellrev på Svalbard.

Grunnen til at det ikke var forskjell i ynglefrekvens mellom de to dalførene, til tross for forskjell i tilgang på næringsressurser som gjess og reinsdyr versus kun reinsdyr, kan skyldes at produksjonen av valper bestemmes av mattilgangen på senvinteren før valpene fødes. Både sjøfugl og reinsdyrkadavre, som begge påvirker ynglefrekvensen til fjellrev, er tilgjengelig tidlig i revens ynglesesong (før valpene fødes), mens de migrerende gjessene ankommer Svalbard omtrent når valpene fødes og får således ingen innvirkning på ynglefrekvensen.

Bestandsdynamikken til fjellrev har således i stor grad vært drevet av tilgangen på reinsdyrkadaver som er påvirket av “regn-på-snø-hendelser” som forårsaker økt dødelighet av reinsdyr siden beitene blir islagte. Videre er de tallrike sjøfuglkoloniene et stabilt næringsbidrag som virker stabiliserende på fjellrevbestandene. Vi har analysert responsen til multiple drivere i økosystemet og viser at til tross for økende ynglefrekvens, er den estimerte populasjonsdynamikken for fjellrev i overvåkingsområdet Adventdalen/Sassendalen relativt stabil og drevet av avvikende trender i ulike vitale rater (f.eks. økt ynglefrekvens men redusert valpeoverlevelse). Balanserte bidrag fra overlevelse versus yngling, og innvandring versus lokal demografi virker stabiliserende på bestandsstørrelsen som forklares med at utnyttelse av ressurser fra forskjellige økosystemer bufrer fjellrev mot klimaendringene på Svalbard.

Konsekvenser

Det er lite sannsynlig at forekomst av sjøfugl og reinsdyrkadavre er avhengig av tetthet i revebestanden. Derfor er det grunn til å tro at bestandsdynamikken til fjellrev på Svalbard er drevet av såkalte «bottom-up»-prosesser, det vil si at fjellrevdynamikken reguleres nedenfra i næringskjeden fra planter til plantespisere.

Plantespiserne påvirkes av klima via økt frekvens av «regn-på-snø-hendelser» med påfølgende ising av tundraen som gjør beiteplantene utilgjengelige og som resulterer i økt dødelighet hos reinsdyr og økt tilgang av reinkadavre.

Med fjellrevens funksjon som rovdyr og åtseleter på toppen av næringskjeden i tundraøkosystemet, vil økende revebestander ha stor påvirkning på hekkesuksessen til bakkehekkende fugl som gjess og ryper, samt hekkende sjøfugl i fuglefjellene. Selv om den økende trenden til gåsebestandene  som hekker på Svalbard ikke ser ut til å være avgjørende for ynglefrekvensen hos rev, så vil den økte mattilgangen i hi-perioden være viktig for overlevelsen til valpene.

Vinterklimaet på Svalbard med økende mildværsperioder og nedbør i form av «regn-på-snø» hendelser har vist seg å synkronisere alle plantespiserne i økosystemet – rype, rein og østmarkmus. Redusert tilgang på næring pga. nedisede beiter gir økt vinterdødelighet og dårligere ungeproduksjon. Mens reduksjonen i bestandene hos de tre plantespiserne kommer helt synkront og i takt med regnværsvintrene, kommer nedgangen i fjellrevbestanden med ett års forsinkelse. Dette skyldes i hovedsak at stor dødelighet av rein én vinter som regel etterfølges av lavere dødelighet og færre kadavre neste vinter fordi svake dyr har blitt luket ut av bestanden.

Ved å identifisere effekter av multiple drivere som tilgang på reinsdyrkadaver, marine subsidier og zoonoser på fjellrevbestanden kan man si noe om den økologiske tilstanden på Svalbard. Muligheten til å utnytte ressurser fra forskjellige økosystemer (land og marint) er med på å bufre fjellrevbestanden mot klimaendringene. Den fremtidige skjebnen til Svalbards fjellrevbestander vil imidlertid være avhengig av hvordan klimaendringene påvirker deres viktigste byttedyr – reinsdyr, gås og sjøfugl, samt andre marine matkilder som sel, som er avhengig av havisens utbredelse, i tillegg til farlige zoonoser. Det er nylig oppdaget pelslus i fjellrevbestanden på Svalbard og det er usikkert hvordan dette vil utvikle seg og hvordan det vil påvirke fjellrevbestanden på sikt.

Om overvåkingen

Fjellrev er en av tre pattedyrarter som lever hele året på Svalbard, og er utbredt over det meste av øygruppen.

På Bjørnøya er fjellreven totalfredet. Her var det sporadisk forekomst frem til 2005. Siden er den funnet ynglende nesten årlig.

Fjellrevbestanden på Svalbard overvåkes av flere grunner:

1. Den er en viktig topp-predator med stor påvirkning på prosesser i økosystemet. Fordi reinsdyr og gås er viktige matressurser for fjellrev, må forvaltningen av disse artene også vurderes når fjellrev skal forvaltes.
2. Fjellrev har vært fangstet i flere hundre år og fangsten drives fortsatt årlig. I et økosystem som påvirkes av verdens raskeste klimaendringer er overvåkingen viktig for å kunne gi forvaltningsråd om den samlede effekten av fangst og klimaendringer, og om bestandstrenden indikerer at fangsten er bærekraftig i et eventuelt nytt klima senario og i stand til å motvirke effekten av fjellrevpredasjon på sårbare byttedyrarter som svalbardrype og andre bakkehekkende arter.
3. Fjellrev er en viktig hovedbærer av zoonoser (dyreoverførte sykdommer/parasitter til mennesker) som rabies, parasittene toxoplasmose og fjellrevens dvergbendelmark Echinococcus multilocularis. Overvåkingen av frekvensen av disse i fjellrev er et helseanliggende.

Videre lesning