Sist oppdatert 24. oktober 2022

Krykkja (Rissa tridactyla) henter næring i havoverflaten, og fungerer som en indikator for denne delen av det marine økosystemet. Denne pelagiske måkefuglen utgjør en stor andel av sjøfuglene, både i biomasse og matkonsum, og er utbredt over hele Svalbard og det øvrige Arktis.

Hekkende krykkje på Bjørnøya, Svalbard. Foto: Malin Kjellstadli Johansen / Norsk Polarinstitutt

Hva overvåkes?


Krykkjebestand på Bjørnøya og Spitsbergen

For hver koloni er bestandsstørrelse vist som prosent av gjennomsnitt i kolonien for hele overvåkingsperioden. På Spitsbergen og Bjørnøya minket bestanden i årene frem mot 2002–2003. Etter dette har den tatt seg opp igjen i noen av koloniene, mens andre fortsatt er i tilbakegang. Etter dette har den tatt seg opp igjen i alle de overvåkede koloniene. Bestanden på Svalbard har holdt seg relativt stabil hele overvåkingsperioden sett under ett.
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2022). Bestandsstørrelse for krykkje, angitt som prosent av gjennomsnittet i kolonien. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: https://mosj.no/indikator/dyreliv/dyreliv-i-havet/krykkje/)

Detaljer om dataene

Sist oppdatert24. oktober 2022
OppdateringsintervallÅrlig
Neste oppdateringApril 2023
Oppdragsgivende organisasjonKlima- og Miljødepartementet
Utførende organisasjonNorsk Polarinstitutt
KontaktpersonSébastien Descamps
Hallvard Strøm

Metode

Overvåking foregår i fem kolonier på vestkysten av Spitsbergen; Ossian Sarsfjellet (Kongsfjorden), Fuglehuken (Forlandet), og Alkhornet, Tschermakfjellet og Fuglefjella (Isfjorden), én koloni på østkysten av Spitsbergen (Alkefjellet i Hinlopen) og på Bjørnøya.  

En til tre tellinger foretas av hvert plott per sesong, fra sen ruging til tidlig tidlig kyllingperiode. Tellinger gjøres med 10×40-kikkerter.

Kvalitet

Metoden er internasjonalt standardisert (Walsh et al. 1995), og er også standardisert med den norske SEAPOP-overvåkingen.

Andre metadata

Alle data lagres i Norsk Polarinstitutts sjøfugldatabase. I tillegg lagres aggregerte data i SEAPOP sine databaser.

Referansenivå og tiltaksgrense

En nedgang i bestanden på 15–30 % over 10 år gjør at arten kvalifiserer for kategorien «Nær truet» i Rødlista.

Forvaltningsplanen for Barentshavet (overvåkingsgruppen) definerer tiltaksgrensen for arten som dersom det er nedgang i bestanden på 20 % eller mer over 5 år, eller mislykket hekking 5 år på rad.

Status og trend

Svalbardbestanden av krykkje har trolig økt gjennom det siste århundret, men de fleste kolonier i Atlanterhavet og Stillehavet er nå i nedgang. Noen kolonier har opplevd nedgang siden andre halvdel av 1990-tallet. Fra omkring 2002 er de fleste overvåkede koloniene på Bjørnøya og Spitsbergen stabile eller svakt økende. Årsaken til trenden i enkelte av koloniene på Svalbard er ikke kjent. Siden koloniene øst på Svalbard bare har vært overvåket siden 2015, er den overordnede trenden for Svalbardbestanden usikker.

På fastlandet er arten i kraftig nedgang, og krykkje er siden 2021 rødlistet i kategoriene Sterkt truet (fastlandet) og Nær truet (Svalbard).

Årsaker

Årsakene til nedgangen i enkelte svalbardkolonier er ikke kjent.

Konsekvenser

Siden den totale statusen for krykkje på Svalbard er usikker, er konsekvensene for andre deler av økosystemet også uklare.

Om overvåkingen

Krykkje er den mest tallrike måkefuglen i verden og den mest havtilknyttede i habitatvalg.

På Svalbard er krykkje en vanlig hekkende art over hele øygruppen. Krykkje henter næring i havoverflaten (i motsetning til andre sjøfuglarter) og spiser hovedsakelig invertebrater og små fisk, men kan også nyttiggjøre seg fisk som er kastet ut fra fiskefartøy. Ungene fôres ved at foreldrene gulper opp mat til dem. På Svalbard er lodde, polartorsk, amfipoder og euphausiider vanlige komponenter i dietten. Den totale hekkepopulasjonen er estimert til 270 000 par, hvorav ca. 90 000 par hekker på Bjørnøya.

Krykkje overvåkes både på Bjørnøya og på Spitsbergen. Størrelsen på flere kolonier estimeres årlig for å avdekke kort- og langtidsendringer i populasjonsstørrelse. I tillegg, for å kunne forklare, og kanskje også forutsi, disse endringene, overvåkes flere andre parametre slik som voksenoverlevelse og hekkesuksess (Bjørnøya).

Steder og områder

Fuglehuken er den nest største krykkjekolonien på Svalbard, etter Bjørnøya. Ossian Sarsfjellet er lokalisert i den innerste delen av Kongsfjorden og er lett tilgjengelig fra Ny-Ålesund. Diabasodden, Tschermakfjellet og Alkhornet ligger i Isfjorden, og Alkefjellet i Hinlopen (Øst- Svalbard).

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram

Internasjonale miljøavtaler

  • Ingen

Frivillig internasjonalt samarbeid

Relatert overvåking

Videre lesning

Lenker

Publikasjoner

  1. Anker-Nilssen, T., Strøm, H. 2010. Nytt klima for sjøfugl? Sjøfugl – Speiler havets tilstand – Ottar 5/2010. Ottar 283: 73–81.
  2. Descamps, S., Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Irons, D.B., Merkel, F., Robertson, G.J., Yoccoz, N.G., Mallory, M.L., Montevecchi, W.A., Boertmann, D., Artukhin, Y., Christensen-Dalsgaard, S., Erikstad, K.-E., Gilchrist, H.G., Labansen, A.L., Lorentsen, S.-H., Mosbech, A., Olsen, B., Petersen, A., Rail, J.-F., Renner, H.M., Strøm, H., Systad, G.H., Wilhelm, S.I., Zelenskaya, L. 2017. Circumpolar dynamics of a marine top-predator track ocean warming rates. Global Change Biology 23: 3770-3780. DOI:10.1111/gcb.13715
  3. Descamps, S., Ramírez, F., Cunningham, S. (ed.) 2021. Species and spatial variation in the effects of sea ice on Arctic seabird populations. Diversity and Distributions.
    DOI:10.1111/ddi.13389
  4. Descamps, S., Strøm, H. 2021. As the Arctic becomes boreal: ongoing shifts in a high‐Arctic seabird community. Ecology.
    DOI:10.1002/ecy.3485
  5. Frederiksen, M., Edwards, M., Mavor, R.A., Wanless, S. 2007. Regional and annual variation in black-legged kittiwake breeding productivity is related to sea surface temperature. Marine Ecology Progress Series 350: 137–143. DOI:10.3354/meps07126
  6. Frederiksen, M., Wanless, S., Harris, M.P., Rothery, P., Wilson, L.J. 2004. The role of industrial fisheries and oceanographic change in the decline of North Sea black-legged kittiwakes. Journal of Applied Ecology 41(6): 1129–1139. DOI:10.1111/j.0021-8901.2004.00966.x
  7. Lorentsen, S.-H., Strøm, H. 2010. Status for sjøfuglene i Norge. Sjøfugl – Speiler havets tilstand – Ottar 5/2010. Ottar 283: 28–35.
  8. Prestrud, P., Strøm, H., Goldman, H.V. (eds.) 2004. A catalogue of the terrestrial and marine animals of Svalbard. Skrifter 201. Norwegian Polar Institute.
  9. Sandvik, H., Erikstad, K.E., Barrett, R.T., Yoccoz, N.G. 2005. The effect of climate on adult survival in five species of North Atlantic seabirds. Journal of Animal Ecology 74(5): 817–831. DOI:10.1111/j.1365-2656.2005.00981
  10. Strøm, H. 2006. Black legged kittiwake. In: Kovacs, K. M. and Lydersen, C. (eds.): Birds and Mammals of Svalbard. Tromsø, Norwegian Polar Institute.
  11. Walsh et al. 1995. Seabird monitoring handbook for Britain and Ireland: a compilation of methods for survey and monitoring of breeding seabirds. Published by JNCC / RSPB / ITE / Seabird Group, Peterborough