Sist oppdatert 4. mai 2023

Krykkja (Rissa tridactyla) henter næring i havoverflaten, og fungerer som en indikator for denne delen av det marine økosystemet. Denne pelagiske måkefuglen utgjør en stor andel av sjøfuglene, både i biomasse og matkonsum, og er utbredt over hele Svalbard og det øvrige Arktis.

Hekkende krykkjer på Bjørnøya, Svalbard. Foto: Malin Kjellstadli Johansen / Norsk Polarinstitutt

Hva overvåkes?


Krykkjebestand på Bjørnøya og Spitsbergen

For hver koloni er bestandsstørrelse vist som prosent av gjennomsnitt i kolonien for hele overvåkingsperioden. Tidsseriene representerer antall aktive reir i avgrensede deler av kolonien, såkalte prøvefelt. Tidsseriene for de ulike koloni kan være på forskjellige skalaer. Ved å bruke prosent av gjennomsnitt kan enkelt alle seriene vises sammen med en felles skala. På Spitsbergen og Bjørnøya minket bestanden i årene frem mot 2002–2003. Etter dette har de fleste kolonier vært stabile eller økende. Bestanden på Svalbard har holdt seg relativt stabil hele overvåkingsperioden sett under ett.
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2023). Bestandsstørrelse for krykkje, angitt som prosent av gjennomsnittet i kolonien. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: http://mosj.no/indikator/dyreliv/dyreliv-i-havet/krykkje/)

Detaljer om dataene

Sist oppdatert4. mai 2023
OppdateringsintervallÅrlig
Neste oppdateringApril 2024
Oppdragsgivende organisasjonKlima- og Miljødepartementet
Utførende organisasjonNorsk Polarinstitutt
KontaktpersonSébastien Descamps
Hallvard Strøm

Metode

Overvåking foregår i fem kolonier på vestkysten av Spitsbergen; Ossian Sarsfjellet (Kongsfjorden), Fuglehuken (Forlandet), og Alkhornet, Tschermakfjellet og Grumant (Isfjorden) og på Bjørnøya. Noe overvåking ble gjort tidligere i koloniene i Sofiekammen og på Amsterdamøya på vestkysten av Spitsbergen, men dette arbeidet har ikke blitt videreført etter 2001.


Tre tellinger av hvert felt (en telling per observatør) foretas 1–4 ganger per sesong, fra sen ruging til tidlig tidlig ungeperiode. Tellinger gjøres med 10×40-kikkerter.

Kvalitet

Metoden er internasjonalt standardisert (Walsh et al. 1995), og er også standardisert med den norske SEAPOP-overvåkingen.

Andre metadata

Alle data lagres i Norsk Polarinstitutts sjøfugldatabase. I tillegg lagres aggregerte data i SEAPOP sine databaser.

Referansenivå og tiltaksgrense

Nedgangen i Svalbard bestanden på 15–30 % på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet gjør at arten er vurdert til kategorien «Nær truet» i Rødlista.

Forvaltningsplanen for Barentshavet (overvåkingsgruppen) definerer tiltaksgrensen for arten som dersom det er nedgang i bestanden på 20 % eller mer over 5 år, eller mislykket hekking 5 år på rad.

Status og trend

Svalbardbestanden av krykkje har trolig økt gjennom det siste århundret, men de fleste kolonier i Atlanterhavet og Stillehavet er nå i nedgang. Noen kolonier har opplevd nedgang siden andre halvdel av 1990-tallet. Fra omkring 2002 er de fleste overvåkede koloniene på Bjørnøya og Spitsbergen stabile eller svakt økende. Årsaken til trenden i enkelte av koloniene på Svalbard er ikke kjent. Siden koloniene øst på Svalbard bare har vært overvåket siden 2015, er den samlede trenden for Svalbardbestanden usikker.

På fastlandet er arten i kraftig nedgang, og krykkje er siden 2021 rødlistet i kategoriene Sterkt truet (fastlandet) og Nær truet (Svalbard).

Årsaker

Årsakene til nedgangen i enkelte svalbardkolonier er ikke kjent.

Konsekvenser

Siden den totale statusen for krykkje på Svalbard er usikker, er konsekvensene for andre deler av økosystemet også uklare.

Om overvåkingen

Krykkje er den mest tallrike måkefuglen i verden og den mest havtilknyttede i habitatvalg.

På Svalbard er krykkje en vanlig hekkende art over hele øygruppen. Krykkje henter næring i havoverflaten (i motsetning til andre sjøfuglarter) og spiser hovedsakelig invertebrater og små fisk, men kan også nyttiggjøre seg fisk som er kastet ut fra fiskefartøy. Ungene fôres ved at foreldrene gulper opp mat til dem. På Svalbard er lodde, polartorsk, amfipoder og euphausiider vanlige komponenter i dietten. Den totale hekkepopulasjonen er estimert til 270 000 par, hvorav ca. 90 000 par hekker på Bjørnøya.

Krykkje overvåkes både på Bjørnøya og på Spitsbergen. Størrelsen på flere kolonier estimeres årlig for å avdekke kort- og langtidsendringer i populasjonsstørrelse. I tillegg, for å kunne forklare, og kanskje også forutsi, disse endringene, overvåkes flere andre parametre slik som voksenoverlevelse og hekkesuksess.

I tillegg gjennomføres det studier med bruk av GLS-loggere (lysloggere) for å studere aktivitetsmønster, trekkruter og vinterøkologi.

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram

Internasjonale miljøavtaler

  • Ingen

Frivillig internasjonalt samarbeid

Relatert overvåking

Videre lesning

Lenker

Publikasjoner

  1. Anker-Nilssen, T., Strøm, H. 2010. Nytt klima for sjøfugl? Sjøfugl – Speiler havets tilstand – Ottar 5/2010. Ottar 283: 73–81.
  2. Descamps, S., Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Irons, D.B., Merkel, F., Robertson, G.J., Yoccoz, N.G., Mallory, M.L., Montevecchi, W.A., Boertmann, D., Artukhin, Y., Christensen-Dalsgaard, S., Erikstad, K.-E., Gilchrist, H.G., Labansen, A.L., Lorentsen, S.-H., Mosbech, A., Olsen, B., Petersen, A., Rail, J.-F., Renner, H.M., Strøm, H., Systad, G.H., Wilhelm, S.I., Zelenskaya, L. 2017. Circumpolar dynamics of a marine top-predator track ocean warming rates. Global Change Biology 23: 3770-3780. DOI:10.1111/gcb.13715
  3. Descamps, S., Ramírez, F., Cunningham, S. (ed.) 2021. Species and spatial variation in the effects of sea ice on Arctic seabird populations. Diversity and Distributions.
    DOI:10.1111/ddi.13389
  4. Descamps, S., Strøm, H. 2021. As the Arctic becomes boreal: ongoing shifts in a high‐Arctic seabird community. Ecology.
    DOI:10.1002/ecy.3485
  5. Frederiksen, M., Edwards, M., Mavor, R.A., Wanless, S. 2007. Regional and annual variation in black-legged kittiwake breeding productivity is related to sea surface temperature. Marine Ecology Progress Series 350: 137–143. DOI:10.3354/meps07126
  6. Frederiksen, M., Wanless, S., Harris, M.P., Rothery, P., Wilson, L.J. 2004. The role of industrial fisheries and oceanographic change in the decline of North Sea black-legged kittiwakes. Journal of Applied Ecology 41(6): 1129–1139. DOI:10.1111/j.0021-8901.2004.00966.x
  7. Lorentsen, S.-H., Strøm, H. 2010. Status for sjøfuglene i Norge. Sjøfugl – Speiler havets tilstand – Ottar 5/2010. Ottar 283: 28–35.
  8. Sandvik, H., Erikstad, K.E., Barrett, R.T., Yoccoz, N.G. 2005. The effect of climate on adult survival in five species of North Atlantic seabirds. Journal of Animal Ecology 74(5): 817–831. DOI:10.1111/j.1365-2656.2005.00981
  9. Strøm, H. 2006. Black legged kittiwake. In: Kovacs, K. M. and Lydersen, C. (eds.): Birds and Mammals of Svalbard. Tromsø, Norwegian Polar Institute.
  10. Walsh et al. 1995. Seabird monitoring handbook for Britain and Ireland: a compilation of methods for survey and monitoring of breeding seabirds. Published by JNCC / RSPB / ITE / Seabird Group, Peterborough