Grønlandssel

Sist oppdatert 11. mai 2020

Grønlandssel (Pagophilus groenlandicus) overvåkes fordi bestanden kan påvirkes av fangst og fordi arten er isavhengig og kan påvirkes av klimaendringer. Den er også en av de mest tallrike og viktigste topp-predatorene i Norskehavet og spesielt i Barentshavet. Det drives fortsatt fangst på grønlandssel i Vesterisen og mer begrenset i Østisen. Overvåkning av bestandene viste at den årlige ungeproduksjonen i Østisen gikk kraftig ned på midten av 2000-tallet hvoretter den ser ut til å ha stabilisert seg på et lavere nivå. Ungeproduksjonen i Vesterisen holdt seg relativt stabil i årene fram til 2018 da en ny telling viste nedgang også her.

Status og trend

Grønlandsselen i det nord-østre Atlanterhavet regnes som adskilt fra kanadisk grønlandssel. Ungene fødes i mars–april på drivisen i to vel avgrensede områder:

1. Mellom Jan Mayen og Grønlands østkyst (Vesterisen)
2. I sørøstlige Barentshav / Kvitsjøen (Østisen)

Grønlandssel lever pelagisk utenom kastesesongen, helst i områder med drivis. Den foretar lange beitevandringer, fortrinnsvis til det nordlige Barentshavet. På Svalbard finnes derfor sel fra både Vesterisen og Østisen om sommeren og høsten.

I hovedtrekk tyder overvåkingen på at bestanden har gått ned i Østisen etter midten av 2000-tallet. I Vesterisen så populasjonen lenge ut til å være stabil eller noe voksende, men ved tellinger foretatt i 2018 ble det observert en nærmere 40 % reduksjon i ungeproduksjon også i denne populasjonen.

Vesteris-bestanden

Ved modellering av Vesterisen-bestanden i 2019 ble det benyttet estimater for ungeproduksjon fra merke-gjenfangstforsøk for perioden 1983–1991 og flytellinger fra 2002, 2007, 2012 og 2018. Modelleringer med utgangspunkt i disse tallene ga en estimert produksjon på 66 407 unger (95 % konfidensintervall  51 600–81 209) og en bestand på 360 400 dyr over ett år gamle (1+) (95 % konfidensintervall 258 240–462 555) i 2019. Dette utgjør en totalbestand på rundt 430 000 individer (95 % konfidensintervall 310 000–540 000).

På bakgrunn av usikkerhet knyttet til nedgang i ungeproduksjon har ICES anbefalt at fangstnivået baseres på mest mulig konservativ beregningsmåte (Potential Biological Removal), noe om gir et anbefalt fangstuttak på 11 548 dyr (uansett alder).

Østis-bestanden

I Østisen har russiske flytellinger, gjennomført i Kvitsjøen i 1998, 2000 (to uavhengige tellinger), 2002, 2003, 2004, 2005, 2008, 2009, 2010 og 2013 gitt 11 uavhengige estimater for ungeproduksjonen i denne grønlandsselbestanden.

Det hefter usikkerhet rundt estimatene fra 2005 og 2008, i særlig grad fordi tellingene ble gjort så sent i sesongen. Dette kan ha bidratt til de svært lave tallene.

Estimatene fra 2004, 2009,  2010 og 2013 indikerer imidlertid en betydelig reduksjon i ungeproduksjon for bestanden. Så langt finnes det ingen fullgod forklaring på dette, men mest sannsynlig synes det å være at hunnenes fertilitet kan være redusert, trolig knyttet til nedgang i fødetilgang. Vanskelige isforhold i Kvitsjøen etter 2003 kan også ha bidratt. Muligens kan deler av bestanden ha trukket til nye og så langt ukjente kasteplasser utenfor Kvitsjøen.

Ingen nye estimater av ungeproduksjon er tilgjengelig etter 2013, men nye reproduksjonsdata ble samlet inn under fangsten i 2018. Modelleringer med dette som inngangsdata ga en estimert produksjon på 220 300 unger (95 % konfidensintervall 191 200–249 400) og en bestand på 1 276 900 dyr over ett år gamle (1+) (95 % konfidensintervall 1 100 300–1 453 500) i 2019. Dette utgjør en totalbestand på rundt 1 497 200 individer (95 % konfidensintervall 1 293 000–1 701 400).

Grunnet mangel på oppdaterte estimater på ungeproduksjon siden 2013 Anbefalte ICES at fangstnivået også for denne populasjonen baseres på mest mulig konservativ beregningsmåte (Potential Biological Removal), noe om gir et anbefalt fangstuttak på 21 172 dyr (uansett alder).

Årsaker

Fangstkvoter fastsettes annethvert år ut fra beregninger av totalbestand og vanligvis basert på såkalte likevektsfangster (det fangstvolumet som antas å ville stabilisere bestanden). Grunnet usikkerheter i bestandsutvikling for begge populasjonene har kvotene denne gangen blitt satt ved bruk av den såkalte Potential Biological Removal (PBR)-metoden, som betraktes som en mye mer konservativ metode.

Advisory Committe for Fishery Management (ACOM) innen ICES betrakter fangsten både i Vesterisen og Østisen som innenfor trygge biologiske grenser. Det foreligger ikke sammenlignbare data for bestandsstørrelse og næringstilgang som gir anledning til å drøfte slike sammenhenger.

Konsekvenser

I de to første tiårene etter annen verdenskrig var beskatningen av grønlandssel i Øst- og Vesterisen altfor hard. Bestandene avtok derfor i størrelse helt fram til slutten av 1960-tallet, da reguleringer ble innført i fangstaktiviteten. Dette, i kombinasjon med avtakende fangstinnsats utover 1970-tallet, virket positivt på begge grønlandsselbestandene, som øyeblikkelig begynte å vokse.

Ungeproduksjonen i Østisen hadde en betydelig reduksjon etter 2003, og det ser nå ut til at populasjonen i Vesterisen viser liknende tegn på nedgang i ungeproduksjon. Ingen tellinger er blitt utført i Østisen siden 2013. ICES har anbefalt at tellinger skal utføres minst hvert 5. år for at en populasjon skal betraktes som datarik. Det er derfor svært viktig å få til nye tellinger i Østisen raskest mulig.

Selbestandens totale konsum kan beregnes ut ifra kunnskaper om hva den spiser (samles inn ved egne tokt og fra fangst) og bestandens størrelse og demografi. Det er beregnet at østisbestanden i løpet av 1 år fortærer om lag 3,5 millioner tonn av ulike byttedyr i Barentshavet.

Om overvåkingen

Grønlandssel overvåkes fordi bestanden kan påvirkes av fangst og fordi arten er isavhengig og kan påvirkes av klimaendringer. Den er også en av de mest tallrike og viktigste topp-predatorene i Norskehavet og spesielt i Barentshavet. Det drives kommersiell fangst av grønlandssel i Østisen (Norge og Russland) og i Vesterisen (Norge). Overvåkingen av bestanden har i stor grad hatt som hensikt å gi et grunnlag for å sette fangstkvoter.

Forvaltningen er basert på estimater av ungeproduksjonen som gjøres på bakgrunn av tellinger og merke-gjenfangstforsøk. Dette er valgt fordi det er enklere å telle unger under den avgrensede kastesesongen enn voksen sel. Ungene blir liggende på isflakene under tellinger, mens voksen sel kan forsvinne i havet. Metodene for å beregne totalbestanden er derfor mer indirekte (modellberegninger) og basert på supplerende kunnskap fra andre tokt om reproduktiv status hos hunnene.

I tillegg til å være en fangstressurs, er grønlandsselen en tallrik art som kan gjøre merkbare innhogg i fiskebestandene i Grønlandshavet, Barentshavet og i farvannene rundt Svalbard. Dens matvaner og matkonsum overvåkes derfor, bl.a. for å kunne måle artens betydning når en skal vurdere dødelighet i bestandsberegninger for viktige fiskearter (eksempelvis lodde). For å beregne selbestandens totale konsum må en ha kunnskap om bestandens størrelse og demografi.

Videre lesning