Sjøbasert turisme

Sist oppdatert 7. oktober 2024

Sjøbasert turistvirksomhet på Svalbard har hatt kraftig historisk vekst, og utviklingen er godt dokumentert siden 1996. Aktiviteten kan påvirke Svalbards natur- og kulturmiljø negativt gjennom blant annet støy, forurensning og forstyrrelser/skade på dyr, planter, leveområder og kulturminner.

Status og trend

Sjøbasert turisme har en lang historie på Svalbard, og de første cruiseskipene seilte til øygruppa så tidlig som i 1891. Før 1990-årene var det lite aktivitet og få operatører, og de fleste seilte langs vestkysten eller rundt Spitsbergen. Senere vokste virksomheten kraftig i både volum og geografisk utbredelse, og utviklingen er godt dokumentert siden 1996. I nyere tid står sjøbasert turisme for en betydelig del av reiselivsvirksomheten på Svalbard, med mange passasjerer, turoperatører og fartøy, og ulike typer turer. For turer over flere dager skilles det mellom konvensjonelle cruise og ekspedisjonscruise, og i tillegg er det mindre fartøy som opererer med dagsturer i Isfjorden og nærliggende områder.

Konvensjonelle cruise er store oversjøiske skip med svært mange passasjerer. Alle øvrige kommersielle fartøy med overnatting defineres som ekspedisjonscruise. Disse fartøyene er mindre, og kapasiteten varierer. De har oftest base i Longyearbyen gjennom sesongen og gjennomfører turer med ilandstigninger på forskjellige lokaliteter rundt på øygruppa. Ekspedisjonscruisesegmentet har vokst kraftig i nyere tid og utgjør i dag en betydelig del av sjøbasert turisme på Svalbard. Økning i antall fartøy og turenes lengde har ført til spredning av ferdselen til nye områder på Svalbard. Antallet mindre fartøy har også økt, spesielt til «ski og seil»-turer der målet er toppturer på ski. «Ski og seil» bruker mye mindre fartøy og har få passasjerer, og de går i land på helt andre steder enn store cruiseskip. Dagsturbåter som opererer i Isfjorden og nærliggende områder tilbyr også et populært reiselivsprodukt på Svalbard. Dagsturbåtene går tradisjonelt mellom bosettinger og medfører ikke storskala ilandstigning på steder uten etablert infrastruktur.

Antall ilandstigningslokaliteter utenfor Isfjorden og bosettingene økte fra under 60 lokaliteter i 1996 til en foreløpig topp på ca. 260 i 2022, og lokaliteter utenfor Isfjorden og bosettingene utgjorde mer enn 80 prosent av alle lokaliteter på Svalbard. Økningen i antall ilandstigningsplasser de siste 10-15 årene kommer delvis av utviklingen i ekspedisjonscruise med flere og mindre fartøy, inkludert «ski og seil». Siden 1996 økte totalt antall personer i land utenfor Isfjorden og bosettinger fra litt over 20 000 til ca. 109 000 på det meste i 2019. Den årlige økningen fra 2018 til 2019 var spesielt stor (ca. 60 prosent), hvilket skyldes mange flere skip, lengre seilingssesong og virkning fra økt markedsføring av Svalbard som reiselivsdestinasjon. Svært lave tall i 2020 og 2021 skyldes koronapandemi og reiserestriksjoner, men nivået tok seg raskt opp etter pandemien. I 2022 var antall passasjerer tilbake på nesten 90 prosent av det tidligere toppnivået i 2019. Antall lokaliteter i 2022 overgikk alle tidligere år siden 1996, både utenfor og innenfor Isfjorden.

Årsaker

Reiseliv har lenge vært en viktig næringsaktivitet på Svalbard, og spesielt som virkemiddel i overordnet norsk svalbardpolitikk. I stortingsmelding nr. 50 (1990–1991) Næringstiltak for Svalbard var reiseliv fremhevet som ett av tre satsingsområder. Dette budskapet ble forsterket ytterligere i stortingsmelding nr. 22 (2008-2009) Svalbard og melding til Stortinget 32 (2015-2016) Svalbard. Dagens svalbardpolitikk (melding til Stortinget 26 (2023-2024) Svalbard) tilsier at videre utvikling av reiselivet skal skje ved økt verdiskaping, ikke vekst i volum, og at reiselivet skal konsentreres mer til lokalsamfunnene og nærområdet til Isfjorden.

Den dokumenterte økningen i sjøbasert turisme på Svalbard de siste ca. 30 årene kan tilskrives mange faktorer: en målrettet og langvarig markedsføring av Svalbard som reiselivsdestinasjon, økt interesse for Arktis med sitt unike villmarkspreg og naturmangfold og spennende kulturhistorie, bedre og hyppigere flyforbindelser, flere turoperatører og turistfartøy, samt økt overnattingskapasitet i Longyearbyen.

Siden 2003 varierte totalt antall turistfartøy på Svalbard normalt sett mellom 21 (i 2005) og 86 (i 2022). Unntaket er koronapandemien i 2020-2021, da det var betydelig færre fartøy og passasjerer på grunn av reiserestriksjoner. Utviklingen gikk mot flere og mindre fartøy. I perioden 2003-2014 var det forholdsvis mange store konvensjonelle cruiseskip på Svalbard, stort sett mellom ca. 20 og 30 ulike skip hver sesong. Antallet store konvensjonelle cruiseskip gikk betydelig ned etter 2014. Utviklingen i ekspedisjonscruisesegmentet var motsatt. I perioden 2003-2011 var det forholdsvis få fartøy, mellom 17 og 23, og i 2012-2023 var det flere fartøy, mellom 24 og 71. Frem mot 2022 ble det bygget flere skip av ulik størrelse for arktiske farvann, og 2022 er det foreløpige toppåret for antall ekspedisjonsfartøy på Svalbard. Antallet dagsturfartøy holdt seg ganske stabilt på 1-5 siden 2004, med unntak av 2019 da 8 slike fartøy var i virksomhet på Svalbard.

Statistikk for båttrafikk i Longyearbyen havn viser at antall turistrelaterte anløp har økt med 162 prosent fra 2007 til 2023, fra omtrent 500 til 1300 anløp per år. Antall turistpassasjerer i Longyearbyen havn økte med 183 prosent i samme periode, fra ca. 32 000 til 90 000 passasjerer per år. I 2023 hadde konvensjonelle cruiseskip fortsatt flest passasjerer blant ulike turistfartøy i Longyearbyen havn, men økningen siden 2007 på 57 prosent var betydelig svakere enn for andre turistfartøy. Antall passasjerer på ekspedisjonscruise økte mest siden 2007, med 815 prosent, etterfulgt av antall passasjerer på dagsturfartøy som økte med 285 prosent.

I mange år var det lite politisk styring mht. vekst i sjøbasert turisme på Svalbard. Den første begrensningen kom i 2007, med tungoljeforbud og passasjerbegrensninger i de store verneområdene øst på Svalbard. I 2009 ble tungoljeforbudet utvidet til også å gjelde for de tre største nasjonalparkene vest på Spitsbergen. I 2010 ble det innført ferdselsforbud ved flere kulturmiljøer nordvest og sør på Spitsbergen og på Nordaustlandet. Tungoljeforbudet ble utvidet til å gjelde for hele Svalbards territorialfarvann fra 2022.

Tungoljeforbud, passasjerbegrensninger og ferdselsrestriksjoner har endret seilingsmønsteret til de største skipene og bidratt til å beskytte sårbare områder på Svalbard fra konvensjonell cruiseturisme, men har ikke begrenset utviklingen med flere og mindre fartøy. I tråd med dagens svalbardpolitikk ønsker regjeringen å styre utviklingen vekk fra vekst i volum, og de har vedtatt endringer i miljøregelverket på Svalbard som vil ha betydning for sjøbasert turisme. De mest vesentlige endringene er ilandstigningsforbud i store verneområder bortsett fra 43 kartfestede områder (gjelder ikke i Isfjorden) og passasjerbegrensning på turistfartøy også i verneområdene vest på Svalbard. Regelverksendringene har virkning fra 1. januar 2025, og det er foreløpig usikkert hvordan disse vil påvirke reiselivsaktiviteten.

Konsekvenser

I forbindelse med sjøbasert turisme på Svalbard går mange mennesker i land rundt om på øygruppa. Det er ofte gjentatte besøk fra mange fartøy på de samme lokalitetene, flere ganger i løpet av en sesong, år etter år. Det stilles krav til turoperatørene, blant annet må de være godt organiserte og ha tilstrekkelig og relevant kunnskap, kompetanse og erfaring om miljøregelverk, sikkerhet og lokale forhold, samt om naturmiljø, kulturminner og aktsom ferdsel. De fleste ekspedisjonscruiseoperatørene på Svalbard er medlem av AECO (Association of Arctic Expedition Tour Operators) og forplikter seg til å følge deres retningslinjer.

Sjøbasert turisme innebærer ferdsel til havs og på land, og kan uansett i gitte tilfeller bidra til:

• støy i vann og på land
• forstyrrelser/skader på dyr, planter, terreng og jordsmonn
• forringelse av viktige leveområder, særlig for isavhengige arter
• innførsel og spredning av fremmede organismer
• forsøpling og forurensning, særlig ved eventuelle grunnstøtinger eller forlis
• skade på og tap av kulturminner

Om overvåkingen

Det er viktig å følge utviklingen innen sjøbasert turisme for å avdekke mulig skade og påvirkning på viktige natur- eller kulturminneverdier på Svalbard. I MOSJ er det to utvalgte tidsserier som representerer dette:

• Antall personer i land fra turistskip og -båter utenom Isfjorden og bosettinger: indikerer omfanget av sjøbasert turistvirksomhet over mesteparten av Svalbard, men ikke i Isfjorden.
• Antall ilandstigningslokaliteter fra turistskip og -båter utenom Isfjorden og bosettinger: indikerer geografisk spredning av virksomheten over mesteparten av Svalbard, men ikke i Isfjorden.

Økning i tidsseriene kan gi signaler til forvaltningen om at mer detaljerte undersøkelser og eventuelle tiltak bør iverksettes. Regelverksendringene fra 2025 begrenser antall ilandstigningslokaliteter i store verneområder til 43 definerte områder, og dette vil ha betydning for parameteren antall ilandstigningslokaliteter utenom Isfjorden og bosettinger. Det blir desto viktigere å følge utviklingen for antall personer i land i de utvalgte områdene, fordi det forventes at regelverksendringene kan føre til mer turistvirksomhet i disse områdene enn tidligere. Regelverksendringene gjelder ikke for Isfjorden-området, hvilket kan påvirke fremtidig utvikling i turistvirksomheten der.

Videre lesning