Ismåke

Sist oppdatert 4. mai 2023

Ismåken (Pagophila eburnea) er en høyarktisk art som er knyttet til isfylte farvann hele året. Arten forekommer nordøst i Canada, på Grønland, Svalbard og i Russland. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par. Arten finner sin næring i driviskanten, men kan også utnytte rester av byttedyr fra isbjørn. På Svalbard hekker ismåken i relativt små, spredte kolonier, hovedsakelig øst på Spitsbergen, Barentsøya og Nordaustlandet. Overvåking av hekkebestanden på Svalbard viser en årlig nedgang på ca. 4 % per år siden overvåkingen startet i 2009.

Status og trend

Overvåkingen av ismåke på Svalbard viser en nedgang i hekkebestanden på ca. 4 % per år siden 2009. Utviklingen vurderes som alvorlig gitt artens bestandsstørrelse og dens begrensede globale utbredelse. Tidsserien er imidlertid kort (13 år) og vi mangler grunnleggende kunnskap om artens biologi. En må derfor utvise forsiktighet i tolkingen av dataserien. Nedgangen på Svalbard er i tråd med tilsvarende utvikling i Canada og på Grønland, hvor arten også går tilbake.

Årsaker

Nedgangen i hekkebestanden settes i sammenheng med en pågående reduksjon av artens primærhabitat – sjøis, og høye nivåer av miljøgifter. De direkte koblingene er imidlertid uklare. En nedgang på 70 % i den kanadiske hekkebestanden har blitt dokumentert. Arten har også forsvunnet fra de sydligste hekkeområdene på Grønland.

Konsekvenser

Ismåken er, sammen med polarmåke og storjo, en av toppredatorene på Svalbard, og har en viktig rolle som åtseleter. Ismåken bidrar i transporten av næringsstoffer fra det marine miljøet til det terrestriske miljøet når den gjødsler arealene under hekkekoloniene med ekskrementer (guano) og byttedyrrester. En nedgang i hekkebestanden vil derfor kunne redusere denne «næringspumpen», som igjen kan få konsekvenser for det terrestriske miljøet. Ismåken er endemisk for Arktis, det vil si den forekommer kun her (tilsvarende som for eksempel isbjørn og ringsel).

Om overvåkingen

Ismåke overvåkes fordi arten er sårbar for klimaendringer og fordi det er påvist så høye nivåer av miljøgifter at det kan ha effekter på bestanden. Arten er også klassifisert som sårbar i rødlisten for Svalbard. Ismåken regnes som en isavhengig art fordi den henter det meste av sin næring i drivisen og har tilhold i isfylte farvann gjennom hele året og hele livet.

Videre lesning