Uttak av isbjørn

Sist oppdatert 17. mars 2023

Det har tidligere vært drevet en utstrakt fangst av isbjørn (Ursus maritimus) på Svalbard, men siden 1973 har arten vært totalfredet. Antall dyr som felles årlig er lavt, men unntaksvis skytes isbjørn i selvforsvar, av humane årsaker og en sjelden gang avlives skadebjørn. Fangststatistikken fra før fredningsvedtaket viser at omfanget av fangst var betydelig.

Status og trend

Fangst av isbjørn viste en sterk økning i perioden 1871–1910. Isbjørnskinn var etterspurt, fangstintensiteten var økende, og metodene ble etter hvert mer effektive. Økt bruk av selvskuddskasser og bruken av hundespann for å røkte selvskuddene effektiviserte overvintringsfangsten. Sommerstid ble det i tillegg drevet plukkfangst av isbjørn i drivisen. Morløse unger ble fanget og sendt til fastlandet for salg til dyreparker. Fangst av levende unger startet så tidlig som i 1870-årene, men med et begrenset antall årlig (0–2 stk.). Året 1909 skiller seg ut med en fangst av 31 unger. Ungefangsten opphørte etter 1967 – da ble 4 unger fanget.

Etter 1910 gikk fangsten ned, men nye toppår kom rett før og etter 1920, da det ble fangstet opp mot 900 dyr årlig i noen få år. Etter andre verdenskrig varierte årlig fangstuttak mellom 200 og 500 dyr.

Så tidlig som i 1920-årene ble det utrustet isbjørnsafarier for velstående sportsjegere. Denne jaktformen økte på etter andre verdenskrig og fram mot fredningen. De siste årene før fredningen i 1973 avtok fangsten sterkt, dels pga. begrensninger, men også fordi bestanden var kraftig redusert.

Etter totalfredningen i 1973 er det kun felt isbjørn i selvforsvar, av sikkerhetshensyn og av hensyn til skade på eiendom eller pga. humanitære årsaker. Antallet har variert fra ingen (1997, 1999 og 2012) til 9 bjørner (1987). Etter 2004 er det bare felt 0–2 bjørner årlig, med unntak av i 2013, hvor 3 isbjørner ble avlivet, og i 2016 og i 2020 hvor det ble avlivet 4 isbjørner.

Årsaker

Fangststatistikken illustrerer effektiviseringen av jakta ved økning i antall fangstfolk der noen få fangstmenn ble isbjørnspesialister. Den mest kjente var Henry Rudi som alene tok livet av over 713 isbjørner i løpet av sitt liv. Isbjørnskinn ble godt betalt, og både det og levende unger var etterspurt. Selvskuddskasser og bruk av hundespann effektiviserte jakta, og midt på 60-tallet kom snøskuteren i bruk. Den bidro til mer effektiv tidsbruk under fangsten, men uten at uttaket i antall dyr økte.

Etter totalfredningen i 1973 har uttaket av isbjørn vært uforutsigbart, men veldig lavt. Det beror på hvor og hvor ofte mennesker støter på isbjørn, under hvilke omstendigheter, og om farlige situasjoner oppstår hvor folk føler seg truet.

Sysselmannens terskel for å iverksette felling av isbjørn som dukker opp / tar midlertidig tilhold ved bosetninger har også variert gjennom årene.

Konsekvenser

Den harde beskatningen av isbjørn før fredningen førte til at bestanden gikk kraftig tilbake. En bærekraftig isbjørnbestand skal teoretisk tåle en årlig beskatning på inntil 5 % uten at bestanden reduseres på sikt. Det er sannsynlig at beskatningen etter andre verdenskrig langt oversteg årlig tilvekst og at bestanden ble kraftig redusert. Totalbestanden var ukjent, men det antas at årlig uttak i perioden ikke var bærekraftig og lå langt over nevnte 5 %-nivå.

Totalfredningen ble innført tidsnok til å berge den norsk-russiske isbjørnbestanden i Barentshavet.

I dag er klimaendringer den største utfordringen for bestanden, med påfølgende nedgang i havisdekke i Polhavet og rundt Svalbard. Endringer i forekomst av byttedyrbestandene, spesielt av ringsel og storkobbe, følger av dette. Vanskeligere tilgang til sentrale hiområder som Hopen og Kong Karls Land gir også grunnlag for bekymring.

Selv om det er mangel på gode bestandstall fra fredningstidpunktet som kan sammenlignes med bestandstallet fra tellingen i 2004 (mellom 1900 og 3600 isbjørn), er det rimelig grunn til å tro at isbjørnbestanden på og rundt Svalbard har hatt en positiv utvikling etter totalfredningen.

I perioden 1967–1970 ble bestanden i området Øst-Grønland / Svalbard / Frans Josef Land estimert til ca. 1500–2500 isbjørner. Dette var et usikkert estimat og basert på et helt annet grunnlag enn tellingen i 2004.

Om overvåkingen

Bakgrunnen for å overvåke uttak av isbjørn er den tidligere omfattende fangsten i området.

Fangststatistikken fra før 1973 gir et godt utgangspunkt for å forstå hvorfor bestanden før fredningsvedtaket var lav og utbredelsen begrenset.

Årlig antall felte isbjørn etter 1973 kan si noe om omfanget av uheldige konfrontasjoner mellom isbjørn og mennesker på Svalbard. Dette kan reflektere utviklingen av ferdsel i isbjørnområdene av turister, forskere m.fl., men også gi indikasjoner om bestandens utvikling, folks kunnskap om isbjørn og hvilke sikkerhetsforanstaltninger som er gjort.

Videre lesning