Sist oppdatert 7. desember 2022

Det har tidligere vært drevet en utstrakt fangst av isbjørn (Ursus maritimus) på Svalbard, men siden 1973 har arten vært totalfredet. Antall dyr som felles årlig er lavt, men unntaksvis skytes isbjørn i selvforsvar, av humane årsaker og en sjelden gang avlives skadebjørn. Fangststatistikken fra før fredningsvedtaket viser at omfanget av fangst var betydelig.

Uttak av isbjørn
Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt

Hva overvåkes?


Fangst av isbjørn 1870–1973 og uttak etter fredningen i 1973

Isbjørn blir iblant avlivet i nødverge eller felt av Sysselmannen ved bosetningene dersom den utgjør en fare for folks sikkerhet eller skade på eiendom. I noen få tilfeller er skadd eller syk isbjørn blitt avlivet av humane årsaker. Slike uttak varierer mellom 0 og 9 dyr per år. De siste årene har antallet økt noe. Bjørner som utgjør et problem blir jaget vekk eller flyttet, og avlivning er alltid siste utvei. I noen få tilfeller er grupper av turister flyttet.
(Siter disse dataene: Sysselmesteren på Svalbard (2022). Uttak : Isbjørn etter fredning i 1973. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: https://mosj.no/indikator/pavirkning/jakt-og-fangst/uttak-av-isbjorn/)


Fangsten av isbjørn var tidligere så stor at bestanden ble kraftig redusert i antall og utbredelse. Enkelte år ble det tatt ut mellom 600 og 900 isbjørner, og uttaket var fordelt på begge kjønn og alle aldersgrupper. Fangsten var mest utbytterik på østre deler av Svalbard. Siden fredningen i 1973 har bestanden økt. Binner med årsunger observeres nå i områder på Vest-Spitsbergen hvor de har vært fraværende siden før fredningen.
(Siter disse dataene: Sysselmesteren på Svalbard (2022). Sum fangst av isbjørn perioden 1870-1973 (død og levende). Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: https://mosj.no/indikator/pavirkning/jakt-og-fangst/uttak-av-isbjorn/)

Detaljer om dataene

Sist oppdatert7. desember 2022
OppdateringsintervallÅrlig
Neste oppdateringFebruar 2023
Oppdragsgivende organisasjonNorsk Polarinstitutt
Utførende organisasjonSysselmesteren på Svalbard
KontaktpersonIngvild Øyjordet

Metode

Alle fellinger av isbjørn i påstått nødverge eller av humane årsaker skal varsles til Sysselmesteren, som fører oversikt i en egen database. Antall isbjørner felt rapporteres årlig til MOSJ.

Kvalitet

Det avlives meget få isbjørner på Svalbard, og rapporteringen anses som sikker.

Status og trend

Fangst av isbjørn viste en sterk økning i perioden 1871–1910. Isbjørnskinn var etterspurt, fangstintensiteten var økende, og metodene ble etter hvert mer effektive. Økt bruk av selvskuddskasser og bruken av hundespann for å røkte selvskuddene effektiviserte overvintringsfangsten. Sommerstid ble det i tillegg drevet plukkfangst av isbjørn i drivisen. Morløse unger ble fanget og sendt til fastlandet for salg til dyreparker. Fangst av levende unger startet så tidlig som i 1870-årene, men med et begrenset antall årlig (0–2 stk.). Året 1909 skiller seg ut med en fangst av 31 unger. Ungefangsten opphørte etter 1967 – da ble 4 unger fanget.

Etter 1910 gikk fangsten ned, men nye toppår kom rett før og etter 1920, da det ble fangstet opp mot 900 dyr årlig i noen få år. Etter andre verdenskrig varierte årlig fangstuttak mellom 200 og 500 dyr.

Så tidlig som i 1920-årene ble det utrustet isbjørnsafarier for velstående sportsjegere. Denne jaktformen økte på etter andre verdenskrig og fram mot fredningen. De siste årene før fredningen i 1973 avtok fangsten sterkt, dels pga. begrensninger, men også fordi bestanden var kraftig redusert.

Etter totalfredningen i 1973 er det kun felt isbjørn i selvforsvar, av sikkerhetshensyn og av hensyn til skade på eiendom eller pga. humanitære årsaker. Antallet har variert fra ingen (1997, 1999 og 2012) til 9 bjørner (1987). Etter 2004 er det bare felt 0–2 bjørner årlig, med unntak av i 2013, hvor 3 isbjørner ble avlivet, og i 2016 og i 2020 hvor det ble avlivet 4 isbjørner.

Årsaker

Fangststatistikken illustrerer effektiviseringen av jakta ved økning i antall fangstfolk der noen få fangstmenn ble isbjørnspesialister. Den mest kjente var Henry Rudi som alene tok livet av over 713 isbjørner i løpet av sitt liv. Isbjørnskinn ble godt betalt, og både det og levende unger var etterspurt. Selvskuddskasser og bruk av hundespann effektiviserte jakta, og midt på 60-tallet kom snøskuteren i bruk. Den bidro til mer effektiv tidsbruk under fangsten, men uten at uttaket i antall dyr økte.

Etter totalfredningen i 1973 har uttaket av isbjørn vært uforutsigbart, men veldig lavt. Det beror på hvor og hvor ofte mennesker støter på isbjørn, under hvilke omstendigheter, og om farlige situasjoner oppstår hvor folk føler seg truet.

Sysselmannens terskel for å iverksette felling av isbjørn som dukker opp / tar midlertidig tilhold ved bosetninger har også variert gjennom årene.

Konsekvenser

Den harde beskatningen av isbjørn før fredningen førte til at bestanden gikk kraftig tilbake. En bærekraftig isbjørnbestand skal teoretisk tåle en årlig beskatning på inntil 5 % uten at bestanden reduseres på sikt. Det er sannsynlig at beskatningen etter andre verdenskrig langt oversteg årlig tilvekst og at bestanden ble kraftig redusert. Totalbestanden var ukjent, men det antas at årlig uttak i perioden ikke var bærekraftig og lå langt over nevnte 5 %-nivå.

Totalfredningen ble innført tidsnok til å berge den norsk-russiske isbjørnbestanden i Barentshavet.

I dag er klimaendringer den største utfordringen for bestanden, med påfølgende nedgang i havisdekke i Polhavet og rundt Svalbard. Endringer i forekomst av byttedyrbestandene, spesielt av ringsel og storkobbe, følger av dette. Vanskeligere tilgang til sentrale hiområder som Hopen og Kong Karls Land gir også grunnlag for bekymring.

Selv om det er mangel på gode bestandstall fra fredningstidpunktet som kan sammenlignes med bestandstallet fra tellingen i 2004 (mellom 1900 og 3600 isbjørn), er det rimelig grunn til å tro at isbjørnbestanden på og rundt Svalbard har hatt en positiv utvikling etter totalfredningen.

I perioden 1967–1970 ble bestanden i området Øst-Grønland / Svalbard / Frans Josef Land estimert til ca. 1500–2500 isbjørner. Dette var et usikkert estimat og basert på et helt annet grunnlag enn tellingen i 2004.

Om overvåkingen

Bakgrunnen for å overvåke uttak av isbjørn er den tidligere omfattende fangsten i området.

Fangststatistikken fra før 1973 gir et godt utgangspunkt for å forstå hvorfor bestanden før fredningsvedtaket var lav og utbredelsen begrenset.

Årlig antall felte isbjørn etter 1973 kan si noe om omfanget av uheldige konfrontasjoner mellom isbjørn og mennesker på Svalbard. Dette kan reflektere utviklingen av ferdsel i isbjørnområdene av turister, forskere m.fl., men også gi indikasjoner om bestandens utvikling, folks kunnskap om isbjørn og hvilke sikkerhetsforanstaltninger som er gjort.

Steder og områder

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram

  • Ingen

Internasjonale miljøavtaler

  • Ingen

Frivillig internasjonalt samarbeid

  • Ingen

Relatert overvåking

Videre lesning

Lenker

Publikasjoner

  1. Wiig, Ø., Derocher, A.E., Gjertz, I., Scheie, J.O. 2000. Kunnskapsstatus for isbjørn ved Svalbard, med fremtidige behov for kartlegging, overvåkning og forskning. Norwegian Polar Institute series ‘Meddelelser’ 160. Tromsø, Norway: Norwegian Polar Institute. 33 pp.
  2. Statistisk Sentralbyrå: Svalbardstatistikk.
  3. Sysselmannen på Svalbard 2015: Årsrapport 2013. (PDF 2,8 MB)
  4. Norsk handlingsplan for isbjørn. (PDF 7,1 MB) Miljødirektoratet Rapport M16-2013.
  5. Lønø, O. 1970. The polar bear (Ursus maritimus PHIPPS) in the Svalbard area. Norsk Polarinstitutt Skrifter nr. 149.
  6. Larsen, T. 1986. Population biology of the polar bear (Ursus maritimus) in the Svalbard Area. Norsk Polarinstitutt Skrifter nr. 184.
  7. Derocher, A.E. 2005. Population ecology of polar bears at Svalbard, Norway.  47(3): 267–275. DOI:10.1007/s10144-005-0231-2
  8. Aars, J., Marques, T.A., Buckland, S.T., Andersen, M., Belikov, S., Boltunov, A., Wiig, O. 2009. Estimating the Barents Sea polar bear subpopulation size. Marine mammal science 25(1): 35–52. DOI:10.1111/j.1748-7692.2008.00228.x
  9. Obbard, M.E., Thiemann, G.W., Peacock, E., DeBruyn, T.D. (eds.) 2010. Polar Bears
  10. Proceedings of the 15th Working Meeting of the IUCN/SSC Polar Bear
  11. Specialist Group, 29 June-3 July 2009, Copenhagen, Denmark. Gland, Switzerland: IUCN.