Sist oppdatert 8. desember 2023

Svalbardrype (Lagopus muta hyperborea) er en underart av fjellrype og er den eneste plantespisende fuglearten som lever hele året på Svalbard. Den er stedegen for Svalbard og Frans Josef Land i Russland, og derfor en art som Norge har et spesielt forvaltningsansvar for. Svalbardrypene finnes i små relativt stabile til økende bestander i svært begrensede hekkehabitater. Kunnskap om trender i bestandsutviklingen er nødvendig for forvaltningen og raske klimaendringer fordrer at bestandsutviklingen overvåkes nøye.

Svalbardrype
Foto: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt

Hva overvåkes?


Antall territoriehevdende rypestegg i utvalgte overvåkingsområder

Antall territoriehevdende rypestegg per kvadratkilometer per år i overvåkingsområdene Adventdalen med sidedaler og Sassendalen.
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2023). Antall territoriehevdende rypestegg i utvalgte overvåkingsområder. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: https://mosj.no/indikator/dyreliv/dyreliv-pa-land/svalbardrype/)

Detaljer om dataene

Sist oppdatert8. desember 2023
OppdateringsintervallÅrlig
Neste oppdateringMai 2024
Oppdragsgivende organisasjonKlima- og miljødepartementet
Utførende organisasjonNorsk Polarinstitutt
KontaktpersonEva Fuglei
Åshild Ønvik Pedersen

Metode

Bestanden av rypestegg som går til hekking i studieområdet estimeres ved hjelp av punkttakseringsmetodikk (Buckland m.fl. 2001, Rosenstock m.fl. 2002) og fra faste lyttepunkter i terrenget. Punktene er fordelt med > 500 m avstand i dalsidene i studieområdet. I løpet av april besøker 4 personer opp til 147 lyttepunkter i terrenget 1–3 ganger. På hvert punkt registreres i 15 min antall fugler sett/hørt, og avstand mellom observatør og observert fugl måles med avstandskikkert.

Metoden forutsetter at stegg i terrenget viser territoriell atferd eller at observatøren oppdager stegg ved hjelp av synet i løpet av observasjonstiden.

Videre forutsetter metoden at alle stegger i studieområdet har etablert territorier på takseringstidspunktet og at ingen overskuddsbestand streifer rundt i området. Dynamikken mellom stegger (ungfugl / gammel fugl), etablering av territorier og «overskuddsfugl» er delvis beskrevet i Unander og Steen (1985) og beskrevet i Pedersen m. fl. (2013). Det er en overskuddsbestand av fugl som gjør at straks gammel stegg som er stedstro til sitt område forsvinner, vil nye ungfugler/stegger etablere seg. Etableringen vil skje seinere på marginale områder. Det antas derfor at disse marginale områdene vil fange opp eventuelle variasjoner i bestanden over år.

Metoden er avhengig av tilnærmet vindstille vær, og det er derfor nødvendig å utvise stor fleksibilitet i forbindelse med feltarbeidet. Se Fuglei & Pedersen (2008) og Pedersen m.fl. (2012).

Overvåkingsområdet på Nordenskiöld Land er om lag 1200 km² og inkluderer Hanaskogdalen, Adventdalen med sidedalene Mälardalen, Endalen, Todalen og Bolterdalen, og De Geerdalen, Eskerdalen og Sassendalen.

For å redusere “fotavtrykket” til rypeovervåkingen, som baserer seg på utstrakt bruk av snøskuter, er vi i ferd med å teste ut automatiske lyttestasjoner til bruk i overvåkingen. Vi startet arbeidet med å utvikle denne nye metodikken i 2016-2017 og dette koordineres med overvåkingsarbeidet som gjøres på fjell- og lirype i Varanger på fastlandet. Denne metodikken vil gjøre det mulig å starte overvåking av rype i nye områder, som for eksempel på Brøggerhalvøya hvor vi har etablert lyttebokser siden 2019.

Kvalitet

Tilstrekkelig opplæring og oppfølging av feltmedarbeidere gis fra ansvarlig hos Norsk Polarinstitutt.

Andre metadata

Norsk Polarinstitutt har alle metadata.
Tilgjengelig på COAT

Referansenivå og tiltaksgrense

Referansenivå: I perioden 2000 til 2013 opptrådde svalbardrypene i lave, relativt stabile bestander som varierte fra 1-3 stegg per km².

Tiltaksgrense: Konsistent nedgang i bestanden over tid lenket til klimadrivere eller høsting, hvor bestandsutviklingen ikke lenger kan understøtte høsting.

Status og trend

I 2000 startet overvåkingen av svalbardrype etter standardiserte metoder, for å måle tetthet av territoriell rypestegg i hekkeområdene i et område på om lag 1200 km² sentralt på Spitsbergen (Nordenskiöld Land; Pedersen et al. 2012, Soininen et al. 2016). Denne overvåkingen gir grunnlag for å estimere tetthet av territoriell rypestegg og dermed årets hekkebestand. Overvåkingen viser at antall territoriell rypestegg fra årene 2000 til 2013 var forholdsvis lav med moderate variasjoner mellom år (fra 1 til 3 stegg per kvadratkilometer; Pedersen et al. 2012, Soininen et al. 2016). Siden 2014 har det vært en økende trend i tetthet av territoriell rypestegg i overvåkingsområdet, som i den siste perioden har variert mellom 3 og 5 stegg per kvadratkilometer (Soininen et al. 2016; Fuglei et al. 2020; Marolla et al. 2021).

Formålet med svalbardmiljøloven er å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner. Innenfor denne ramme gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift.

For høstingsforskriften for Svalbard er formålet at fauna skal forvaltes slik at artenes naturlige produktivitet, mangfold og leveområder bevares, og Svalbards villmarksnatur sikres for fremtidige generasjoner. Innenfor denne rammen kan det finne sted en kontrollert og begrenset høsting. I denne forskriften står det at «Høsting skal ikke påvirke bestandenes sammensetning og utvikling nevneverdig. Hva som ligger i begrepet «nevneverdig» er ikke definert, men det kan defineres på følgende måte:

En «nevneverdig» endring i demografisk struktur vil være en kjønns- eller aldersfordeling som medfører at bestanden avtar over tid. For svalbardrype viser jaktstatistikken en endring i andel ungfugl i bestanden, men det er uklart om dette skyldes reelle endringer i bestanden eller endringer i jegeradferd. Andel ungfugl i bestanden bestemmes på bakgrunn av aldersbestemming av vinger som leveres inn etter jakten. Det pågår nå en validering av de innleverte vingene hvor vi gjennomfører høsttellinger av stegg, høne og kyllinger som sammenlignes med vingedataene (Fuglei et al. 2019).

En «nevneverdig» endring i bestandens størrelse vil være en signifikant entydig trend over tid. Overvåkingsdata på territoriell stegg viser ingen entydig trend i områder som er relativt hardt jaktet. Jaktstatistikken viser en nedgang i antall skutt fugl, men det er uklart om dette skyldes reelle endringer i bestanden eller endringer i jegeradferd.

Årsaker

Dynamikken i overvåkingsdataene fra 2000 og frem til 2013 var delvis drevet av mellomårs variasjoner i «regn-på-snø-hendelser» som synkroniserte rypenes bestandsdynamikk med bestandene av svalbardrein og østmarkmus (Hansen et al. 2013).
I hvilken grad interaksjoner med andre arter i det særdeles enkle næringsnettet på Svalbard er av betydning for rypedynamikken er fortsatt under utforsking, men både predasjon fra fjellrev og konkurranse med reinsdyr og gås spiller trolig en rolle (Ims et al. 2013, Pedersen et al. 2017).

Begrenset tilgang på gode rypehabitater med mindre enn 4% av landområdene og med relativt lav bærekapasitet i form av viktige beiteplanter gjør sannsynligvis svalbardrypene følsomme for endringer i planteproduksjonen. Det gjelder både mengde planter og fenologisk utvikling som næringskvalitet. Med det samme rypekyllingene kommer ut av egget har de en meget spesialisert diett bestående yngleknopper til planten harerug. Denne spesialiseringen kan føre til såkalt fenologisk mismatch (=forskyvning) mellom tidspunktene for rypenes reproduksjon og beiteplantenes vekst og kvalitet dersom plantene utvikles tidligere på grunn av. tidligere start på vår/sommer.

Effekten av klimaendringene på svalbardrype kan forventes å være både direkte og indirekte. En direkte effekt forventes å være endringer i hyppigheten av «regn-på-snø-hendelser». Denne effekten har allerede vist å redusere bestandens vekstrate (Hansen et al. 2013). I tillegg kan klimaet ha en direkte effekt på tidspunkt for egglegging, samt kyllingenes vekst og overlevelse på våren.

De indirekte effektene kan skje gjennom endrede interaksjoner med beiteplanter, konkurrenter og rovdyr. Med sin høyst spesialiserte diett i hekkesesongen, er svalbardrypene sannsynligvis spesielt sårbare for såkalt fenologisk mismatch med sine næringsplanter som følge av endret klima. Antagelsen er at tidligere start på våren vil medføre raskere fenologiske endringer i harerug, mens starten på reproduksjonen til svalbardrypene (f.eks. egglegging) forventes å være mer konservativ. En slik mismatch kan redusere vekst og overlevelse hos rypekyllingene som følge av redusert produksjon og kvalitet på harerugens yngleknopper.

Svalbardrype kan også påvirkes av konkurranse med økende bestander av kortnebbgås gjennom gjessenes intensive beiting – såkalt «grubbing» som er napping/fjerning av vegetasjon, noe som fører til redusert plantebiomasse (Pedersen et al. 2013). Et varmere klima kan imidlertid også øke primærproduksjonen (beiteplantenes biomasse) noe som kan ha en positiv effekt på rypebestanden. Det kan bli mer predasjon på svalbardrype hvis fjellrevbestanden øker i et varmere klima. Dette kan skje som en følge av økende tetthet av gås og reinsdyr eller øket vinterdødelighet av reinsdyr.

Siden 2014 har bestandstrenden til svalbardrypene vært økende med stor variasjon mellom år. Med bakgrunn i COATs (Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra) konseptuelle næringsnettmodell for svalbardrype, oversatte Marolla et al. (2021) konseptmodellen til statistiske beskrivende modeller for å få estimater på de ulike relasjonene mellom artene i næringsnettet og effektene av drivere som jakt og klima på bestandenes dynamikk (dvs. endringer i tetthet fra år til år). Flere av effektene var relativt svake som negativ effekt av høsting (dvs. antall fugl skutt), mengde nedbør i juli som kan påvirke kyllingoverlevelsen, tidspunkt for start på vinter (kortere sesong med snø), og mengde reinsdyrkadaver som antas å virke indirekte gjennom predasjon fra fjellrev.

De største og klart signifikante estimatene i modellen var en negativ tetthetsavhengighet og en positiv effekt av vintertemperatur. Sterk negativ tetthetsavhengighet er et gjennomgående trekk for bestander som har territoriehevdende individer, noe som kan bidra til å redusere (kompensere for) effekten av jakt. Når det gjelder effekten av vintertemperatur så henger dette sammen med at denne har vært sterkt økende de siste årene på Svalbard. Varmere vintre med ekstreme mildværshendelser kan også f.eks. redusere effektene av regn-på-snø hendelser fordi isen på bakken smelter og gjør tilgangen til beiteplantene lettere. Høyere vintertemperatur medfører trolig også at den metabolske kostnaden minker, og dermed at vinteroverlevelsen øker i rypebestandene.

Per 2021 ser det ut til at økende gjennomsnittlig vintertemperatur har en sterk positiv effekt på bestandsveksten til rypene, noe som oppveier den negative påvirkningen fra andre klimarelaterte endringer som regn-på-snø-hendelser. Dessuten ser det ut til at svalbardrypebestanden kan kompensere for det nåværende høstingsnivået (Marolla et al. 2021).

Konsekvenser

Svalbardrype kan være sårbare for endringer i klima fordi de kan tape i konkurransen om viktige beiteplanter med økende gåsebestander. Rypene kan også være utsatt for en «mismatch» mellom fenologisk utvikling av beiteplanten harerug, og tidspunkt for rypekyllingenes klekking.

Predasjonstrykket fra fjellrev er avhengig av bestandsutviklingen til gås og rein. Den er relatert til klima. Vi har vist at vinterklimaet på Svalbard med mildværsperioder og nedbør i form av regn på vinteren synkroniserer hele samfunnet av planteetere på Svalbard – rype, rein og østmarkmus. Nedisede beiter gir økt vinterdødelighet og dårligere ungeproduksjon pga. redusert tilgang på næring. Reduksjonen i bestandene hos de tre planteeterne kommer helt synkront og i takt med regnværsvintrene.

En måte å forbedre vår forståelse og forvaltningen av konsekvensene av dagens raske klimaendringer er å bruke overvåkingens lange tidsserier for å lage hyppig oppdaterte og kortsiktige prediksjoner av responsene i økosystemene. Basert på estimerte forventningsprediksjoner i Marolla et al. (2021) fant vi at modellenes egenskaper for korttidsforutsigbarhet ble forbedret med lange tidsserier. Ved å inkludere økologiske forklaringsvariabler forbedret vi modellens evne til å forutsi brå endringer i neste års bestandstetthet, noe som demonstrerer viktigheten av økosystembasert overvåking. Samlet sett illustrerer denne studien styrken ved å integrere korttidsforutsigelser i overvåkingssystemer for å forbedre forståelsen for og forvaltningen av ville bestander som utsettes for raske klimaendringer.

Resultatene av modellanalysene viser at det er mange faktorer som påvirker bestandsutviklingen til svalbardrype. Det kan bl.a. være negative effekter av mye nedbør på sommeren og økende tilgang på reinsdyrkadavre på vinteren. Mange av effektestimatene er riktignok svake og foreløpig usikre (ikke statistisk signifikante). Dette kan delvis skyldes at en overvåkningsserie på under 20 år er forholdvis kort for å avdekke årsaks-virkningsforhold. Analyseresultatene må også vurderes i lys av at klimaendringene så langt er relativt moderate sett i forhold til hva de forventes å være i relativt nær fremtid. Effekten av disse fremtidige endringene er dagens modeller ikke i stand til å predikere.

Derfor anbefaler vi i et «føre-var-perspektiv» og ikke øke jaktuttak av svalbardrype. Per i dag fylles ikke dagskvoten på 10 ryper per dag, og det er ingen kvotebegrensninger over sesongen. Innenfor jakttiden fra 10. september til 23. desember kan svalbardrypene jaktes på hele Svalbard dersom annet ikke er særskilt fastsatt i lov eller forskrift med hjemmel i lov. I realiteten betyr dette at jakten på svalbardrype ikke er kvoteregulert.

Et annet moment som taler mot å øke jaktuttaket på svalbardrype, er at regelverket for kvotebestemmelser på Svalbard er lite fleksibelt, dvs. at endringer i kvotereguleringen tar lang tid å fastsette (gjerne flere år) og man vil ikke være i stand til å fange opp raske endringer i bestandsutviklingen med raske forvaltningstiltak. Med andre ord kan man ikke med dagens regelverk og forskrifter drive dynamisk adaptiv forvaltning på Svalbard. Det kan argumenteres med at de raske klimaendringene vi står ovenfor på Svalbard vil fordre et mer dynamisk kvotesettingsverktøy som justeres på årlig basis med bakgrunn i bestandstellinger før jakt slik praksis er på fastlandet. Gjeldende kvoteforskrift for svalbardrype har stått uendret siden 2003.

Om overvåkingen

Svalbardrypa er en underart av fjellrype og den eneste plantespisende fugleart som lever hele året på Svalbard. Den er stedegen for Svalbard og Franz Josefs Land, og er derfor en art som Norge har et spesielt forvaltningsansvar for.

Svalbardrypene har lav genetisk diversitet som tyder på at de har vært isolert på øygruppen i lang tid. Leveområdene varierer gjennom året og rypene oppholder seg i atskilte habitater i hekketiden og i vinterhalvåret. Tilgang på gode hekkehabitater kan derfor være begrensende for bestanden da kun < 4 % av de isfrie landområdene på Svalbard utgjør medium til gode habitater for rypene (Pedersen et al. 2011; 2017).

Svalbardrype jaktes årlig og er den viltarten som det høstes flest av på Svalbard. Årlig felles det mellom 500–2000 ryper på sentrale deler av Spitsbergen og i fangstområdene nord på Spitsbergen.

Informasjon om bestandstetthet av stegg om våren er viktig for Sysselmesteren på Svalbard for å regulere jakten når det kreves. Med dagens hurtige klimaendringer, så er kunnskap om bestandens størrelse og utvikling over tid viktig for å sikre bærekraftige høstingsnivåer i et nytt klima.

Fordi fjellrev er den viktigste rypepredatoren, og økende predasjon kan skje som et resultat av flere reinsdyrkadaver, må forvaltningen av både fjellrev og Svalbardrein vurderes i sammenheng med utviklingen av svalbardrypebestanden.

Konkurranse om ressursene fra økende gåsebestander kan påvirke svalbardrypene negativt, derfor bør forvaltningen av gås også vurderes i sammenheng med utviklingen av rypebestanden.

Steder og områder

Området ligger innenfor Nordenskiöld Land og Sabine Land, og er på om lag 1000 km².

Forhold til annen overvåking

Overvåkingsprogram

Internasjonale miljøavtaler

  • Ingen

Frivillig internasjonalt samarbeid

  • Ingen

Relatert overvåking

Videre lesning

Lenker

Publikasjoner

  1. Buckland, S.T., Anderson, D.R., Burnham, K.P., Laake, J.L., Borchers, D.L., Thomas, L. 2001. Introduction to distance sampling. Oxford, United Kingdom: Oxford University Press.
  2. Fuglei E, Holmgaard SB, Stien J, Tombre I, Pedersen ÅØ. 2019. Svalbardrypenes jaktstatistikk. Kortrapport nr. 051, Sluttrapport 16/54 til Svalbards Miljøvernfond. Norsk Polarinstitutt, 66s
  3. Fuglei, E., Pedersen, Å.Ø., Unander, S., Soininen, E., Hörnell-Willebrandt, M. 2013. Høsting av Svalbardrype – gamle data med potensiale for ny innsikt. Sluttrapport til Svalbards Miljøvernfond. Tromsø: Norwegian Polar Institute. 20 pp.
  4. Fuglei E, Henden J-A, Callahan C, Gilg O, Hansen J, Ims RA, Isaev AP, Lang J, McIntyre C, Merizon R, Mineev OY, Mineev YN, Mossop D, Nielsen OK, Nilsen EB, Pedersen ÅØ, Schmidt NM, Sittler B, Hørnell Willebrand M, Martin K. 2020. Circumpolar status of arctic ptarmigan: Population dynamics and trends. AMBIO 49(3): 749-761. https://doi.org/10.1007/s13280-019-01191-0.
  5. Hansen, B.B., Grotan, V., Aanes, R., Saether, B.-E., Stien, A., Fuglei, E., Ims, R.A., Yoccoz, N.G., Pedersen, Å.Ø. 2013. Climate events synchronize the dynamics of a resident vertebrate community in the high Arctic. Science 339(6117): 313–315.
    DOI:10.1126/science.1226766
  6. Ims RA, Alsos IG, Fuglei E, Pedersen ÅØ, Yoccoz NG. 2014. An assessment of MOSJ – The state of the terrestrial environment in Svalbard. Norwegian Polar Institute, Report Series no. 144, p 42.
  7. Løvenskiold, H.L. 1964. Avifauna Svalbardiensis. Norsk Polarinstitutt, Oslo.
  8. Marolla, F., Henden, J., Fuglei, E., Pedersen, Å.Ø., Itkin, M., Ims, R.A. 2021. Iterative model predictions for wildlife populations impacted by rapid climate change. Global Change Biology 27: 1547–1559.
    DOI:10.1111/gcb.15518
  9. Pedersen, Å.Ø., Bardsen, B.-J., Yoccoz, N.G., Lecomte, N., Fuglei, E. 2012. Monitoring Svalbard rock ptarmigan: Distance sampling and occupancy modeling. Journal of Wildlife Management 76(2): 308–316.
    DOI:10.1002/jwmg.276
  10. Pedersen, Å.Ø., Jepsen, J.U., Fuglei, E. 2011. Habitatmodell for Svalbardrype – en storskala GIS-studie som viser fordeling av egnede hekkehabitater på sentrale deler av Svalbard. Sluttrapport til Svalbards Miljøvernfond. 30 pp.
  11. Pedersen, Å.Ø., Blanchet, M.-A., Hörnell-Willebrand, M., Jepsen, J.U., Biuw, M., Fuglei, E. 2014. Experimental harvest reveals the importance of territoriality in limiting the breeding population of Svalbard rock ptarmigan. European Journal of Wildlife Research 60: 201–212.
    DOI:10.1007/s10344-013-0766-z
  12. Pedersen ÅØ, Fuglei E, Hörnell-Willebrand, Biuw M, Jepsen JU. 2017. Spatial distribution of Svalbard rock ptarmigan based on a predictive habitat model. Wildlife Biology, Volume: 2017, article ID: 2017: wlb.00239.
  13. Pedersen AØ, Jepsen JU, Paulsen IMG, Fuglei E, Mosbacher JB, Ravolainen V, Yoccoz NG, Oseth E, Bohner H, Brathen KA, Ehrich D, Henden J-A, Isaksen K, Jakobsson S, Madsen J, Soininen E, Stien A, Tombre I, Tveraa T, Tveito OE, Vindstad OPL, Ims RA. 2021. Norwegian Arctic Tundra; a Panel-based Assessment of Ecosystem Condition of Norwegian Arctic Tundra. Norwegian Polar Institute Report, Rapportserie / Report Series 153. Norsk Polarinstitutt https://brage.npolar.no/npolar-xmlui/handle/11250/2754696.
  14. Pedersen ÅØ, Arneberg P, Fuglei E, Jepsen JU, Mosbacher JB, Paulsen IMG, Ravolainen V, Yoccoz NG, Øseth E, Ims RA. 2021. Panel-based Assessment of Ecosystem Condition (PAEC) as a knowledge platform for ecosystem-based management of Norwegian Arctic tundra. Brief Report/Kortrapport 056, Norwegian Polar Institute. Norsk Polarinstitutt https://brage.npolar.no/npolar-xmlui/handle/11250/2754717
  15. Pedersen, Å.Ø., Overrein, Ø., Unander, S., Fuglei, E. 2005. Svalbard Rock Ptarmigan (Lagopus mutus hyperboreus) – a status report. Norwegian Polar Institute Report Series 125. Norwegian Polar Institute. 20 pp.
  16. Pedersen, Å.Ø., Jepsen, J.U., Yoccoz, N.G., Fuglei, E. 2007. Ecological correlates of the distribution of territorial Svalbard rock ptarmigan (Lagopus muta hyperborea). Canadian Journal of Zoology-Revue Canadienne de zoologie 85(1): 122–132.
    DOI:10.1139/Z06-197
  17. Rosenstock, S.S., Anderson, D.R., Giesen, K.M., Leukering, T., Carter, M.F. 2002. Landbird counting techniques: Current practices and an alternative. The Auk 111(1): 46–53.
    DOI:10.1642/0004-8038(2002)119%5B0046:LCTCPA%5D2.0.CO;2
  18. Steen, J.B., Unander, S. 1985. Breeding biology of the Svalbard rock ptarmigan (Lagopus mutus hyperboreus). Ornis Scand 16: 191–197.
  19. Unander, S. and Steen, J.B. 1985. Behavior and social structure in Svalbard rock ptarmigan (Lagopus mutus hyperboreus). Ornis Scand 16: 198–204.