Miljøgifter i polarmåke

Sist oppdatert 17. august 2016

Polarmåken (Larus hyperboreus) er øverst i næringskjeden og dermed utsatt for høye nivåer av stabile organiske miljøgifter. Den er den mest tallrike av de store måkene i Arktis, og lever hovedsakelig av bunndyr og fisk, samt åtsler, egg og unger fra andre sjøfugler.

Status og trend

Nivåene av organiske sprøytemidler som HCB og oksyklordan har gått ned gjennom 18-årsperioden som polarmåker har vært overvåket. Det er imidlertid ganske store variasjoner mellom år. Det er derfor for tidlig å trekke endelige konklusjoner om trendene, men siden trendene faller sammen med forbud om bruk og utslipp, er det mye som taler for at den gjennomsnittlige nedgangen er reell.

Konsentrasjonen av DDE, nedbrytingsproduktet av sprøytemiddelet DDT, varierer også mye mellom år. Det er ikke mulig å konkludere med om nivåene av DDE går opp eller ned i polarmåke. Dette er egentlig uventet, siden DDT ble forbudt å bruke i de fleste vestlige land allerede på 1970-tallet. Det brukes imidlertid noe DDT for bekjempelse av malariamygg i sørlige deler av Afrika etter anbefaling fra verdens helseorganisasjon (WHO), men det er usikkert om noe av dette kan gjenfinnes i Arktis. En annen mulig årsak kan være at nivåene allerede har gått ned før målingene startet og at hastigheten på nedgangen har flatet ut. Vi ser imidlertid at andelen av DDE fremdeles er høy sammenlignet med de andre kjente miljøgiftene i polarmåke.

Nivået av PCB fremstilles i MOSJ som konsentrasjon av PCB-153. Dette er den mest stabile varianten av de 209 mulige PCB-ene. Det er svært god sammenheng mellom PCB-153 og de andre PCB-ene. Konsentrasjonen av PCB-153 gir derfor et korrekt bilde av utviklingen for PCB-nivåene i polarmåke.

Det er noe variasjon i konsentrasjonen av PCB-153 gjennom perioden 1997–2009, men gjennomgående er nivåene halvert i perioden. Dette følger som en konsekvens av reguleringene. Nybruk av PCB ble forbudt i de fleste vestlige land tidig på 1980-tallet. I tillegg har mange land hatt fokus på avfallshåndtering av PCB i perioden med utfasing, noe som sannsynligvis har vært viktig siden PCB ble brukt i svært store kvanta i mange produkter.

PFAS (PFOS og PFOA) har lenge vært produsert på grunn av deres spesielle fysisk-kjemiske egenskaper, men det er kun relativt nylig at de har blitt fokus for vitenskapelig forskning. Etter at PFOS ble påvist i dyreliv ble det foretatt en frivillig utfasing av dets hovedprodusent i 2001. Den nedgangen som vises her er da sannsynligvis en fortsettelse av en lengre periode med reduserte konsentrasjoner av PFOS i dyreliv. PFOA er foreslått for inkludering i Stockholmkonvensjonen og er dermed en viktig miljøgift å sette fokus på. Dataene her viser en nedgang av både PFOS og PFOA i polarmåkeegg fra både Bjørnøya og Kongsfjorden. Det er en betydelig forskjell på mengden av PFOS i egg fra Bjørnøya og Kongsfjorden og den spesifikke årsaken til dette er foreløpig ukjent, men en påvirkende faktor er sannsynligvis at polarmåkene fra Bjørnøya har en diett som inneholder høyere konsentrasjoner av PFOS.

Årsaker

De høye nivåene av «gamle» organiske miljøgifter som PCB-153, DDE, oksyklordan og HCB, og til dels høye verdier av «nye» miljøgifter som fluorforbindelser (PFOS og PFOA) skyldes hovedsakelig 2 faktorer:

1. Polarmåken befinner seg på toppen av næringskjeden. De omtalte miljøgiftene er stabile og blir brutt sakte ned i naturen. Miljøgiftene som kommer inn i næringskjeden blir derfor konsentrert opp etter hvert som dyrene spiser (akkumulering). Når disse dyrene blir spist av neste nivå i næringskjeden skjer det en ytterligere akkumulering. Summen av dette gjør at nivåene av stabile miljøgifter blir høyere oppover i næringskjeden. Konsentrasjonsforskjellen mellom hvert nivå i næringskjeden varierer mye mellom de ulike miljøgiftene, og er i næringskjeden i Barentshavet i størrelsesorden fra 1 til over 2000. Dette skyldes de fysisk-kjemiske egenskapene til stoffene.
2. Polarmåker har begrenset evne til å omdanne og kvitte seg med dem gjennom avføring.

Konsekvenser

De høye nivåene av miljøgifter registrert i perioden 1997 frem til 2013 i polarmåke har hatt betydelige konsekvenser for helsen til polarmåkene på Bjørnøya i Barentshavet.

Deler av bestanden av polarmåker på Bjørnøya spiser mye sjøfugl, egg og unger i hekkeperioden, og denne delen av bestanden er spesielt utsatt for de høyeste nivåene av miljøgifter. Det er hos disse fuglene at de sterkeste effektene er funnet, men negative effekter hos fugler utenfor Bjørnøya er også påvist.

Det er påvist effekter på enzymsystem, immunforsvar, hormoner, reproduksjon og overlevelse. Betydningene av disse påvirkningene er imidlertid uklare, men siden så mange negative effekter er påvist i den samme bestanden er det liten grunn til å anta at dette ikke har negativ innvirkning på helsen til polarmåkene. Et modelleringsstudium viser også at miljøgifter sannsynligvis har negative effekter på bestanden av polarmåker på Bjørnøya.

Polarmåker som har blitt funnet syke, døende og døde på Bjørnøya har hatt svært høye nivåer av miljøgifter.

Det er sannsynligvis flere naturlige årsaker til at polarmåker dør på hekkeplass (blant annet alderdom), men undersøkelser viser at evnen til å finne mat kan bli redusert med økende miljøgiftnivå. Dette betyr at individer med høye nivåer av miljøgifter kan sulte og dermed gå ned i vekt. Vektnedgang betyr forbruk av fett. Det fører til at konsentrasjonen av miljøgifter øker, fordi de er knyttet til fett. Miljøgifter kan altså bidra til en negativ «spiraleffekt» hvor liten mattilgang gir høyere miljøgiftkonsentrasjoner, som igjen gir individet dårligere evne til å finne mat, og at resultatet til slutt blir at individet dør av matmangel og forgiftning.

Siden polarmåke er toppredator i det arktiske systemet, og utsatt for høye nivåer av miljøgifter, er det viktig å følge utviklingen av miljøgiftkonsentrasjonene over tid. Dette både for å vurdere helse til polarmåken, og å kontrollere at de internasjonale reguleringene av miljøgifter virker.

Prøver fra polarmåke brukes også ofte til å lete etter eventuelle nye miljøgifter.

Om overvåkingen

Polarmåke er den viktigste store måkefuglen i Arktis. Den har en sirkumpolar utbredelse , noe som betyr at den lever i arktiske områder i Russland, Alaska, Canada, Grønland og på Svalbard. Polarmåken trekker sørover om vinteren, men ikke ut av de arktiske områdene. Hoveddelen av polarmåker fra Svalbard trekker til havområdene ved Island og sydspissen av Grønland om vinteren. Om sommeren finner vi polarmåke i de nordlige delene av Barentshavet, fra Bjørnøya i sør til Frans Josef land i nord-øst.

Kunnskaper om miljøgiftnivå i polarmåker gir kunnskaper om hvordan miljøgifter konsentreres opp i næringskjeden og om mulige effekter hos toppredatorene. Stoffene som inngår i overvåkingen er organiske miljøgifter som finnes over alt i miljøet selv om mange av dem ikke lenger er i bruk.

Forskning på polarmåker har avdekket effekter av miljøgifter på fuglenes adferd, immun-, enzym-, hormon- og vitaminsystem. Hos individer med de høyeste nivåene av miljøgifter er reproduksjonen svekket og voksenoverlevelsen lavere. En generell nedgang i nivåer av utfasede miljøgifter er derfor positivt for polarmåkene og miljøet. Forskning for å avdekke om de påviste effektene forsvinner med nedgangen av de «gamle» miljøgiftene gjenstår.

Videre lesning