Krykkje
Sist oppdatert 25. juni 2024
Krykkja (Rissa tridactyla) henter næring i havoverflaten, og fungerer som en indikator for denne delen av det marine økosystemet. Denne pelagiske måkefuglen utgjør en stor andel av sjøfuglene, både i biomasse og matkonsum, og er utbredt over hele Svalbard og det øvrige Arktis.
Hva overvåkes?
Krykkjebestand på Bjørnøya og Spitsbergen
For hver koloni er bestandsstørrelse vist som prosent av gjennomsnitt i kolonien for hele overvåkingsperioden. Tidsseriene representerer antall aktive reir i avgrensede deler av kolonien, såkalte prøvefelt. Tidsseriene for de ulike koloniene kan være på forskjellige skalaer. Ved å bruke prosent av gjennomsnitt kan enkelt alle seriene vises sammen med en felles skala. På Spitsbergen og Bjørnøya minket bestanden i årene frem mot 2002–2003. Etter dette har de fleste kolonier vært stabile.
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2024). Bestandsstørrelse for krykkje, angitt som prosent av gjennomsnittet i kolonien. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: https://mosj.no/indikator/dyreliv/dyreliv-i-havet/krykkje/)
Detaljer om dataene
| Sist oppdatert | 25. juni 2024 |
| Oppdateringsintervall | Årlig |
| Neste oppdatering | April 2025 |
| Oppdragsgivende organisasjon | Klima- og Miljødepartementet |
| Utførende organisasjon | Norsk Polarinstitutt |
| Kontaktperson | Sébastien Descamps Hallvard Strøm |
Metode
Overvåking foregår på Bjørnøya, på Alkefjellet (Hinlopen) og i fem kolonier på vestkysten av Spitsbergen; Ossian Sarsfjellet (Kongsfjorden), Fuglehuken (Forlandet), og Alkhornet, Tschermakfjellet og Grumant (Isfjorden) og på Bjørnøya. Noe overvåking ble gjort tidligere i koloniene i Sofiekammen og på Amsterdamøya på vestkysten av Spitsbergen, men dette arbeidet har ikke blitt videreført etter 2001.
Tre tellinger av hvert felt foretas 1–4 ganger per sesong, fra sen ruging til tidlig ungeperiode. Tellinger gjøres med 10×40-kikkerter.
Kvalitet
Metoden er internasjonalt standardisert (Walsh et al. 1995), og er også standardisert med den norske SEAPOP-overvåkingen.
Andre metadata
Alle data lagres i Norsk Polarinstitutts sjøfugldatabase. I tillegg lagres aggregerte data i SEAPOP sine databaser.
Referansenivå og tiltaksgrense
Nedgangen i Svalbard bestanden på 15–30 % på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet gjør at arten er vurdert til kategorien «Nær truet» i Rødlista.
Forvaltningsplanen for Barentshavet (overvåkingsgruppen) definerer tiltaksgrensen for arten dersom det er nedgang i bestanden på 20 % eller mer over 5 år, eller mislykket hekking 5 år på rad.
Status og trend
Svalbardbestanden av krykkje har trolig økt gjennom det siste århundret, men de fleste kolonier i Atlanterhavet og Stillehavet er nå i nedgang. Noen kolonier har opplevd nedgang siden andre halvdel av 1990-tallet. Fra omkring 2002 er de fleste overvåkede koloniene på Bjørnøya og Spitsbergen relativt stabile.
På fastlandet er arten i kraftig nedgang, og krykkje er siden 2021 rødlistet i kategoriene Sterkt truet (fastlandet) og Nær truet (Svalbard).
Årsaker
Årsakene til nedgangen i enkelte svalbardkolonier er ikke kjent.
Konsekvenser
Siden den totale statusen for krykkje på Svalbard er usikker, er konsekvensene for andre deler av økosystemet også uklare.
Om overvåkingen
Krykkje er den mest tallrike måkefuglen i verden og den mest havtilknyttede i habitatvalg.
På Svalbard er krykkje en vanlig hekkende art over hele øygruppen. Krykkje henter næring i havoverflaten (i motsetning til andre sjøfuglarter) og spiser hovedsakelig invertebrater og små fisk, men kan også nyttiggjøre seg fisk som er kastet ut fra fiskefartøy. Ungene fôres ved at foreldrene gulper opp mat til dem. På Svalbard er lodde, polartorsk, amfipoder og euphausiider vanlige komponenter i dietten. Den totale hekkepopulasjonen er estimert til 270 000 par, hvorav ca. 90 000 par hekker på Bjørnøya.
Krykkje overvåkes både på Bjørnøya og på Spitsbergen. Størrelsen på flere kolonier estimeres årlig for å avdekke kort- og langtidsendringer i populasjonsstørrelse. I tillegg, for å kunne forklare, og kanskje også forutsi, disse endringene, overvåkes flere andre parametre slik som voksenoverlevelse og hekkesuksess.
I tillegg gjennomføres det studier med bruk av GLS- (lysloggere) og GPS-loggere for å studere aktivitetsmønster, trekkruter og vinterøkologi.
Forhold til annen overvåking
Overvåkingsprogram
- SEAPOP – Overvåkings- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler
- Forvaltningsplanen for Barentshavet
Internasjonale miljøavtaler
- Ingen
Frivillig internasjonalt samarbeid
Relatert overvåking
- SEAPOP – Overvåkings- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler
SEAPOP samler også inn data på krykkjas årlige reproduksjonssuksess og ungenes diett på Spitsbergen og Bjørnøya.
Videre lesning
Lenker
Publikasjoner
- Artsdatabanken (2021, 24. november). Norsk rødliste for arter 2021. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021.
- Anker-Nilssen, T., & Strøm, H. (2010). Nytt klima for sjøfugl? Sjøfugl – Speiler havets tilstand – Ottar 5/2010. Ottar 283: 73–81.
- Descamps, S., Anker‐Nilssen, T., Barrett, R. T., Irons, D. B., Merkel, F., Robertson, G. J., … & Zelenskaya, L. (2017). Circumpolar dynamics of a marine top‐predator track ocean warming rates. Global Change Biology, 23(9), 3770-3780. https://doi.org/10.1111/gcb.13715
- Descamps, S., & Ramírez, F. (2021). Species and spatial variation in the effects of sea ice on Arctic seabird populations. Diversity and Distributions, 27(11), 2204-2217. https://doi.org/10.1111/ddi.13389.
- Descamps, S., & Strøm, H. (2021). As the Arctic becomes boreal: ongoing shifts in a high‐Arctic seabird community. Ecology 102(11):e03485. https://doi.org/10.1002/ecy.3485.
- Frederiksen, M., Edwards, M., Mavor, R. A., & Wanless, S. (2007). Regional and annual variation in black-legged kittiwake breeding productivity is related to sea surface temperature. Marine Ecology Progress Series, 350, 137–143. https://doi.org/10.3354/meps07126
- Frederiksen, M., Wanless, S., Harris, M. P., Rothery, P., & Wilson, L. J. (2004). The role of industrial fisheries and oceanographic change in the decline of North Sea black‐legged kittiwakes. Journal of Applied Ecology, 41(6), 1129-1139. https://doi.org/10.1111/j.0021-8901.2004.00966.x.
- Frederiksen, M., Moe, B., Daunt, F., Phillips, R. A., Barrett, R. T., Bogdanova, M. I., … & Anker‐Nilssen, T. (2012). Multicolony tracking reveals the winter distribution of a pelagic seabird on an ocean basin scale. Diversity and distributions, 18(6), 530-542. https://doi.org/10.1111/j.1472-4642.2011.00864.x.
- Lorentsen, S.-H., & Strøm, H. (2010). Status for sjøfuglene i Norge. Sjøfugl – Speiler havets tilstand – Ottar 5/2010. Ottar 283: 28–35.
- Sandvik, H., Erikstad, K. E., Barrett, R. T., & Yoccoz, N. G. (2005). The effect of climate on adult survival in five species of North Atlantic seabirds. Journal of Animal Ecology, 74(5), 817-831. https://doi.org/10.1111/j.1365-2656.2005.00981
- Strøm, H. 2006. Black legged kittiwake. In: Kovacs, K. M. and Lydersen, C. (eds.): Birds and Mammals of Svalbard. Tromsø, Norwegian Polar Institute.
- Walsh, P. M., Halley, D. J., Harris, M. P., Del Nevo, A., Sim, I. M. W., & Tasker, M. L. (1995). Seabird monitoring handbook for Britain and Ireland: a compilation of methods for survey and monitoring of breeding seabirds. JNCC/RSPB/ITE/Seabird Group. Published by JNCC / RSPB / ITE / Seabird Group, Peterborough.