Polarlomvi
Sist oppdatert 25. juni 2024
Siden polarlomvi (Uria lomvia) beiter på nøkkelarter i økosystemet (for eksempel polartorsk) og er så tallrik, kan den være en god indikator på produktiviteten i økosystemet. Polarlomvi utgjør den største andelen av sjøfuglbiomassen i Barentshavet (over 60 %). Arten er vurdert til sårbar (VU) på Svalbard og kritisk truet (CR) på Fastlands-Norge for Norsk rødliste for arter 2021. Polarlomvi er en generalist og viktig predator på lodde, polartorsk, pelagiske amfipoder og krill.
Hva overvåkes?
Hekkebestander på Svalbard og Jan Mayen
Figuren viser utviklingen i hekkebestanden av polarlomvi i utvalgte kolonier på Spitsbergen, på Bjørnøya og på Jan Mayen. For hver koloni er bestandsstørrelse vist som prosent av gjennomsnitt i kolonien for hele overvåkingsperioden. Tidsseriene representerer antall fugler i avgrensede deler av kolonien, såkalte prøvefelt. Tidsseriene for de ulike koloni kan være på forskjellige skalaer. Ved å bruke prosent av gjennomsnitt kan enkelt alle seriene vises sammen på en felles skala. Bestanden har gått tilbake i alle de overvåkede koloniene på vestkysten av Spitsbergen og Bjørnøya, totalt i en størrelsesorden på ca. 4 % pr. år. Samme trend ser ut til å være gjeldende på Jan Mayen, selv om måleserien her foreløpig er kort. Koloniovervåkingen på Alkefjellet indikerer at bestanden virkerer stabil på østkysten av Spitsbergen.
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2024). Hekkebestander av polarlomvi, andel av koloniens gjennomsnitt. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: https://mosj.no/indikator/dyreliv/dyreliv-i-havet/polarlomvi/)
Detaljer om dataene
| Sist oppdatert | 25. juni 2024 |
| Oppdateringsintervall | Årlig |
| Neste oppdatering | April 2025 |
| Oppdragsgivende organisasjon | Klima- og miljødepartementet |
| Utførende organisasjon | Norsk Polarinstitutt |
| Kontaktperson | Hallvard Strøm Sébastien Descamps |
Metode
Tre tellinger av hvert felt foretas 1–8 ganger per sesong, fra sent i rugetiden til tidlig i ungeperioden. Tellingene foretas med 10×40 kikkert.
Overvåking foregår i seks kolonier på vestkysten av Spitsbergen; Ossian Sarsfjellet (Kongsfjorden), Fuglehuken (Forlandet), og Alkhornet, Tschermakfjellet, Grumant og Diabasodden (Isfjorden), i en koloni på vestkysten av Spitsbergen (Alkefjellet i Hinlopen) og på Bjørnøya og Jan Mayen. Noe overvåking ble gjort tidligere i koloniene i Sofiekammen og på Amsterdamøya (Vest-Spitsbergen) men dette arbeidet har ikke vært fulgt opp siden 2001.
Tellingene på Spitsbergen blir hovedsakelig foretatt i den vestlige delen. Overvåking startet på Øst-Svalbard i 2015, og gjøres kun i en koloni. Dater er dermed begrenset for å vurdere trenden av polarlomvi på Øst-Svalbard.
Kvalitet
Metoden er internasjonalt standardisert (Walsh et al. 1995), og er også standardisert innen SEAPOPs norske overvåkning.
Andre metadata
Alle data lagres i Norsk Polarinstitutts sjøfugldatabase, så vel som i SEAPOPs database.
Referansenivå og tiltaksgrense
Rødlistestatus: Arten er vurdert til sårbar (VU) på Svalbard i Norsk rødliste for arter 2021. Vurderingen er basert på en populasjonsreduksjon på 30-50 % over de siste tre generasjoner.
Status og trend
Totalt 142 kolonier er kjent på Svalbard, med total hekkebestand estimert til 615 000 par. De største koloniene (> 100 000 par) finnes sørøst på Spitsbergen (Koval’skifjella og Stellingfjellet), samt på Hopen og Bjørnøya. Mer enn 80 % av bestanden på Svalbard hekker innenfor denne «trekanten».
Etter en periode med relativ stabilitet eller økning, har hekkebestanden av polarlomviene avtatt med ca. 4 % per år siden midt på 1990-tallet. Denne nedgangen er observert i alle de overvåkede koloniene (unntatt Alkefjellet), vest på Spitsbergen, Bjørnøya og på Jan Mayen. En tilsvarende trend er også observert i kolonier i Finnmark (Fastlands-Norge).
Polarlomvi er vurdert til sterkt truet på Fastlands-Norge og sårbar på Svalbard for Norsk rødliste for arter 2021.
Årsaker
Årsaken til nedgangen i polarlomvibestanden på Svalbard har trolig sammenheng med oppvarming av havområdene i artens vinterområder ved Island og Grønland. Her har oppvarming av vannmassene trolig ført til endringer i næringsnettet og endret tilgang til byttedyr for polarlomvien.
Polarlomvi jaktes på Grønland, men jakttrykket der har vært avtagende siden 2001. Høsting er derfor sannsynligvis ikke drivkraften bak polarlomviens nedgang på Svalbard, selv om den bidrar negativt. Bifangst av polarlomvi i fiskeredskap og/eller oljeforurensning kan også bidra til nedgangen i bestanden.
Konsekvenser
Alle kolonier med polarlomvier som overvåkes vest på Spitsbergen, Bjørnøya og Jan Mayen har vist tegn til nedgang siden midt på 1990-tallet.
Antall hekkende fugler viser en nedgang på omtrent 4 % per år. Dette betyr at størrelsen på polarlomvibestanden antagelig har minsket med ⅓ i løpet av de siste 10 årene, i hvert fall på Bjørnøya og i de vestlige delen av Spitsbergen.
Polarlomvier spiller en viktig rolle for økologien på Svalbard fordi de transporterer store mengder næringsstoffer fra det marine miljøet til det terrestriske miljøet når de gjødsler store arealer på tundraen med sine ekskrementer (guano). En nedgang i hekkebestanden vil derfor kunne redusere denne «næringspumpen», som igjen kan få konsekvenser for det terrestriske miljøet.
Om overvåkingen
Polarlomvien er en av de mest tallrike sjøfuglene på Svalbard, og hekker i tette kolonier over hele øyriket. Dietten til voksne polarlomvi er mer variert enn dietten til voksne lomvi. Den består hovedsakelig av fisk og krepsdyr, men i hekkesesongen blir ungene stort sett matet med fisk, som for eksempel polartorsk (viktigste bytte på Spitsbergen) eller lodde (viktigste bytte på Bjørnøya).
Polarlomvi vurderes som en god indikator på tilgjengeligheten av pelagiske fiskebestander. De er meget følsomme overfor oljesøl og bifangst i fiskeredskap.
Polarlomvi har vært overvåket både på Bjørnøya og vestkysten av Spitsbergen siden 1988, på østkysten av Spitsbergen siden 2015, og på Jan Mayen siden 2011.Størrelsen på flere kolonier blir estimert årlig for å fange opp kort- og langsiktige endringer i bestandsstørrelse. For å forklare og kanskje også forutsi disse endringene, blir også flere andre parametere overvåket årlig. Dette gjelder blant annet overlevelsen av voksne polarlomvi, og hekkesuksess.
I hver overvåket koloni telles årlig det totale antallet polarlomvi som er til stede i en overvåkingsfelt. Dette er den beste metoden, og den eneste som er internasjonalt godkjent, for å fange opp endringer i polarlomvikolonier og derved bestandsstørrelse.
I tillegg gjennomføres det studier med bruk av GLS- (lysloggere) og GPS-loggere for å studere aktivitetsmønster, trekkruter og vinterøkologi.
Steder og områder
Fuglehuken er en av de største polarlomvikolonier på vestkysten av Spitsbergen og Alkefjellet en av de største på østkysten. Ossian Sarsfjellet ligger i indre delen av Kongsfjorden, lett tilgjengelig fra Ny-Ålesund. Diabasodden, Fuglefjella, Tschermakfjellet og Alkhornet ligger i Isfjorden. Bjørnøya er også en av de største polarlomvikolonier på Svalbard, og samtidig den sydligste. Jan Mayen er en viktig hekkeplass for polarlomvi i Nord-Atlanteren. Kolonier ligger spredt rundt hele øya, men særlig koloniene på nordenden av øya er store. Overvåkingen foregår i kolonier på øyas østkyst, ikke så langt unna øyas meteorologi- og militærstasjon.
Forhold til annen overvåking
Overvåkingsprogram
- SEAPOP – Overvåkings- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler
- Forvaltningsplanen for Barentshavet
Internasjonale miljøavtaler
- Ingen
Frivillig internasjonalt samarbeid
Relatert overvåking
- Miljøgifter i polarlomvi
- I tillegg gjennomføres det studier (ikke en del av MOSJ-overvåkningen) med bruk av CTD-utstyr og GLS-loggere (lysloggere), spesielt for å studere polarlomviens trekkruter og matøkologi om vinteren.
Videre lesing
Lenker
Publikasjoner
- Artsdatabanken (2021, 24. november). Norsk rødliste for arter 2021. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021.
- Anker-Nilssen, T., & Strøm, H. (2010). Nytt klima for sjøfugl? Sjøfugl – Speiler havets tilstand – Ottar 5/2010. Ottar 283: 73–81.
- Descamps, S., Strøm, H., & Steen, H. (2013). Decline of an arctic top predator: synchrony in colony size fluctuations, risk of extinction and the subpolar gyre. Oecologia, 173, 1271-1282. https://doi.org/10.1007/s00442-013-2701-0
- Descamps, S., & Ramírez, F. (2021). Species and spatial variation in the effects of sea ice on Arctic seabird populations. Diversity and Distributions, 27(11), 2204-2217. https://doi.org/10.1111/ddi.13389.
- Descamps, S., & Strøm, H. (2021). As the Arctic becomes boreal: ongoing shifts in a high‐Arctic seabird community. Ecology 102(11):e03485. https://doi.org/10.1002/ecy.3485.
- Fluhr, J., Strøm, H., Pradel, R., Duriez, O., Beaugrand, G., & Descamps, S. (2017). Weakening of the subpolar gyre as a key driver of North Atlantic seabird demography: a case study with Brünnich’s guillemots in Svalbard. Marine Ecology Progress Series, 563, 1-11. https://doi.org/10.3354/meps11982.
- Frederiksen, M., Descamps, S., Erikstad, K. E., Gaston, A. J., Gilchrist, H. G., Grémillet, D., … & Thórarinsson, T. L. (2016). Migration and wintering of a declining seabird, the thick-billed murre Uria lomvia, on an ocean basin scale: Conservation implications. Biological Conservation, 200, 26-35. https://doi.org/10.1016/j.biocon.2016.05.011.
- Gaston, A. J., Gilchrist, H. G., & Hipfner, J. M. (2005). Climate change, ice conditions and reproduction in an Arctic nesting marine bird: Brunnich’s guillemot (Uria lomvia L.). Journal of Animal Ecology, 832-841. https://doi.org/10.1111/j.1365-2656.2005.00982.x
- Irons, D. B., Anker-Nilssen, T., Gaston, A. J., Byrd, G. V., Falk, K., Gilchrist, G., … & Wohl, K. D. (2008). Fluctuations in circumpolar seabird populations linked to climate oscillations. Global Change Biology, 14(7), 1455-1463. https://doi.org/10.1111/j.1365-2486.2008.01581.x.
- Lorentsen, S.-H., Anker-Nilssen, T., Strøm, H. 2010. Bestandsutvikling hos sjøfugl. Pp. 38–46 in: Sunnana, K., Fossheim, M., Olseng, C.D. (eds.): Forvaltningsplan Barentshavet – rapport fra overvakingsgruppen 2010. Fisken og havet 1b-2010. Institute of Marine Research (IMR).
- Strøm, H. (2006). Brünnich’s guillemot. In: Kovacs, K.M. & Lydersen, C. (eds.): Birds and mammals of Svalbard. Tromsø, Norwegian Polar Institute.
- Sandvik, H., Erikstad, K.E., Barrett, R.T., & Yoccoz, N.G. (2005). The effect of climate on adult survival in five species of North Atlantic seabirds. Journal of Animal Ecology 74(5): 817–831.
https://doi.org/10.1111/j.1365-2656.2005.00981 - Walsh, P. M., Halley, D. J., Harris, M. P., Del Nevo, A., Sim, I. M. W., & Tasker, M. L. (1995). Seabird monitoring handbook for Britain and Ireland: a compilation of methods for survey and monitoring of breeding seabirds. JNCC/RSPB/ITE/Seabird Group. Published by JNCC / RSPB / ITE / Seabird Group, Peterborough.