Polarmåke

Sist oppdatert 4. mai 2023

Polarmåken (Larus hyperboreus) har en sirkumpolar, høy-arktisk utbredelse, og hekker over hele Svalbard. Den er en generalist som utnytter en rekke ulike byttedyr som fisk, bløtdyr, pigghuder, krepsdyr, egg, unger og voksne individer av andre sjøfugler samt insekter, kadavre og søppel. Polarmåkens posisjon øverst i næringskjeden gjør den utsatt for miljøgifter, og arten er listet som «Nær truet» i den nasjonale rødlista.

Status og trend

Hekkebestanden av polarmåke på Bjørnøya har gått kraftig tilbake de siste 30 årene.

Bestanden ble estimert til å være ca. 2000 par i 1980. I 1986, i forbindelse med totaltelling av sjøfuglbestandene på øya, ble bestanden estimert til ca. 2350 individer – altså ca. halvparten av estimatet seks år tidligere. En ny totaltelling i 2006 ga ca. 700 hekkende par.

Dette ga en reduksjon i størrelsesorden 65 % over tre tiår fram til 2005. Etter 2005 har antallet hekkende polarmåker stabilisert seg på Bjørnøya.

Arten ble tidligere kun overvåket på Bjørnøya. I 2005 ble det etablert overvåking i Kongsfjorden, og her har antallet polarmåker økt betraktelig frem til i dag.

Artens status ellers på Svalbard er dårlig kjent. Det er kjent at arten er på tilbakegang andre steder i Arktis, blant annet Island og Canada.

Årsaker

Det er trolig flere faktorer som påvirker bestanden av polarmåke på Bjørnøya, og som har bidratt til bestandsnedgangen. De viktigste er trolig:

• Miljøgifter
• Næringsmangel
• Predasjon fra en voksende fjellrevbestand
• Økt konkurranse med storjo er også en potensiell faktor

Siden 1970-tallet har man funnet døde og døende polarmåker på Bjørnøya i hekkesesongen. Obduksjon og analyse av vevsprøver fra disse fuglene har vist svært høye nivåer av ulike miljøgifter i hjerne og lever. Selv om dødsårsak ikke kan fastslås med sikkerhet, er det grunn til å tro at de høye miljøgiftsnivåene er årsaken til fuglens død, enten direkte (fysiologisk) eller indirekte gjennom for eksempel svekket kondisjon.

Gjennom en serie studier fra 1997 og fremover er det dokumentert effekter av miljøgifter på flere reproduktive parametre, blant annet

• overlevelse av unger og voksne fugler
• rugeadferd

Kollapsen i lomvibestanden i 1986–87 fjernet en stor del av næringsgrunnlaget for de polarmåkene som lever av egg, unger og voksne fugler av denne arten. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til bestandsnedgangen på 1980- og 90-tallet. Lomvibestanden har siden tatt seg opp igjen.

Fjellrevbestanden på Bjørnøya var i mange år svært liten på grunn av intensiv jakt. Fra tidlig på 2000-tallet har bestanden imidlertid tatt seg opp, og arten yngler nå flere steder på øya. Fjellreven tar egg og unger fra polarmåke, og kan bidra til bestandsnedgangen gjennom å redusere hekkesuksessen. Dette kan være en særlig viktig faktor for de polarmåkene som er svekket som følge av høye nivåer av miljøgifter.

Storjoen etablerte seg som hekkefugl på Bjørnøya i 1971. Siden har bestanden vokst kraftig, og teller nå minst 500 par. Både storjoen og polarmåken er toppredatorer, og artene har i stor grad overlappende næringsvalg. Konkurranse fra den voksende bestanden av storjo kan også være en medvirkende faktor for bestandsnedgangen hos polarmåke. Det finnes imidlertid ikke studier for å underbygge dette.

Konsekvenser

Polarmåken er, sammen med storjoen, en av toppredatorene på Svalbard. Arten har en viktig rolle i økosystemet som predator og åtseleter.

Om overvåkingen

Overvåkingen omfatter hekkebestand, hekkesuksess og overlevelse.

I tillegg gjennomføres det studier med bruk av GLS-loggere (lysloggere) for å studere aktivitetsmønster, trekkruter og vinterøkologi.

Overvåking av antall hekkende par er den beste, og eneste internasjonalt aksepterte metoden for å oppdage kortsiktige og langsiktige bestandsendringer hos polarmåke. Årlige tellinger/registreringer av antall reir i kolonier eller prøvefelt gir mulighet til å oppdage endringer i bestanden, forutsatt at eventuelle endringer oppdaget i prøvefelt/kolonien er representative for hele populasjonen.

Hekkesuksess gir et mål på produksjonen av unger det enkelte år, og gjennom det et mål på miljøforholdene. Produksjonen av unger er grunnlaget for rekrutteringen til bestanden, og svikt i ungeproduksjonen vil føre til nedgang i bestanden dersom rekrutteringen ikke oppveier for voksendødeligheten.

Videre lesning