Polarmåke
Sist oppdatert 25. juni 2024
Polarmåken (Larus hyperboreus) har en sirkumpolar, høy-arktisk utbredelse, og hekker over hele Svalbard. Den er en generalist som utnytter en rekke ulike byttedyr som fisk, bløtdyr, pigghuder, krepsdyr, egg, unger og voksne individer av andre sjøfugler samt insekter, kadavre og søppel. Polarmåkens posisjon øverst i næringskjeden gjør den utsatt for miljøgifter, og polarmåken på Svalbard er vurdert til sårbar (VU) for Norsk rødliste for arter 2021.

Hva overvåkes?
Hekkebestand på Bjørnøya og Kongsfjorden
Figuren viser utvikling i hekkebestanden i studieområdet sør på Bjørnøya (Kapp Kolthoff) og i Kongsfjorden, Spitsbergen. På Bjørnøya har antall hekkende par gått kraftig tilbake siden starten av overvåkingen i 1987. Redusert næringstilgang, miljøgifter, økt predasjon fra en voksende fjellrevbestand, samt konkurranse med en voksende storjobestand er mulige årsaker til tilbakegangen.
Tidsseriene representerer antall aktive reir. Seriene for hver koloni er på forskjellige skalaer. Ved å bruke prosent av gjennomsnitt kan seriene vises samlet på en felles skala.
(Siter disse dataene: Norsk Polarinstitutt (2024). Hekkebestand for polarmåke, angitt som prosent av gjennomsnittet i kolonien. Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). URL: https://mosj.no/indikator/dyreliv/dyreliv-i-havet/polarmake/)
Detaljer om dataene
Sist oppdatert | 25. juni 2024 |
Oppdateringsintervall | Årlig |
Neste oppdatering | April 2025 |
Oppdragsgivende organisasjon | Klima- og miljødepartementet |
Utførende organisasjon | Norsk Polarinstitutt |
Kontaktperson | Hallvard Strøm Sébastien Descamps |
Metode
Totalt antall aktive reir telles i hekkesesongen på Bjørnøya (Kapp Kolthoff) og i Kongsfjorden. Et utvalg reir i hvert område overvåkes gjennom hekkesesongen for måling av hekkesuksess. Voksne fugler ringmerkes med kodering, og disse ringene leses av i påfølgende år for måling av overlevelse.
Kvalitet
Metoden er internasjonalt standardisert (Walsh et al. 1995). Den er også standardisert innenfor det nasjonale overvåkingsprogrammet og SEAPOP.
Andre metadata
Alle data lagres i Norsk Polarinstitutts sjøfugldatabase. I tillegg lagres aggregerte data i SEAPOP sine databaser.
Referansenivå og tiltaksgrense
En nedgang i bestanden på 15–30 % over 10 år gjør at arten kvalifiserer for kategorien Sårbar i Norsk rødliste for arter 2021.
Forvaltningsplanen for Barentshavet (overvåkingsgruppen) definerer tiltaksgrensen for arten som dersom det er nedgang i bestanden på 20 % eller mer over 5 år, eller mislykket hekking 5 år på rad.
Status og trend
Hekkebestanden av polarmåke på Bjørnøya har gått kraftig tilbake de siste 30 årene.
Bestanden ble estimert til å være ca. 2000 par i 1980. I 1986, i forbindelse med totaltelling av sjøfuglbestandene på øya, ble bestanden estimert til ca. 2350 individer – altså ca. halvparten av estimatet seks år tidligere. En ny totaltelling i 2006 ga ca. 700 hekkende par.
Dette ga en reduksjon i størrelsesorden 65 % over tre tiår fram til 2005. Etter 2005 har antallet hekkende polarmåker stabilisert seg på Bjørnøya.
Arten ble tidligere kun overvåket på Bjørnøya. I 2005 ble det etablert overvåking i Kongsfjorden, og her har antallet polarmåker økt betraktelig og har vært stabil de siste årene.
Artens status ellers på Svalbard er dårlig kjent. Det er kjent at arten er på tilbakegang andre steder i Arktis, blant annet Island og Canada.
Årsaker
Det er trolig flere faktorer som påvirker bestanden av polarmåke på Bjørnøya, og som har bidratt til bestandsnedgangen. De viktigste er trolig:
- Miljøgifter
- Næringsmangel
- Predasjon fra en voksende fjellrevbestand
- Økt konkurranse med storjo er også en potensiell faktor
Siden 1970-tallet har man funnet døde og døende polarmåker på Bjørnøya i hekkesesongen. Obduksjon og analyse av vevsprøver fra disse fuglene har vist svært høye nivåer av ulike miljøgifter i hjerne og lever. Selv om dødsårsak ikke kan fastslås med sikkerhet, er det grunn til å tro at de høye miljøgiftsnivåene er årsaken til fuglens død, enten direkte (fysiologisk) eller indirekte gjennom for eksempel svekket kondisjon.
Flere studier har dokumentert negative effekter av miljøgifter på flere demografiske parametere, inkludert hekkesukksess, overlevelse av unger og voksne fugler.
Kollapsen i lomvibestanden i 1986–87 fjernet en stor del av næringsgrunnlaget for de polarmåkene som lever av egg, unger og voksne fugler av denne arten. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til bestandsnedgangen på 1980- og 90-tallet. Lomvibestanden har siden tatt seg opp igjen.
Fjellrevbestanden på Bjørnøya var i mange år svært liten på grunn av intensiv jakt. Fra tidlig på 2000-tallet har bestanden imidlertid tatt seg opp, og arten yngler nå flere steder på øya. Fjellreven tar egg og unger fra polarmåke, og kan bidra til bestandsnedgangen gjennom å redusere hekkesuksessen. Dette kan være en særlig viktig faktor for de polarmåkene som er svekket som følge av høye nivåer av miljøgifter.
Storjoen etablerte seg som hekkefugl på Bjørnøya i 1971. Siden har bestanden vokst kraftig, og teller nå minst 500 par. Både storjoen og polarmåken er toppredatorer, og artene har i stor grad overlappende næringsvalg. Konkurranse fra den voksende bestanden av storjo kan også være en medvirkende faktor for bestandsnedgangen hos polarmåke. Det finnes imidlertid ikke studier for å underbygge dette.
Konsekvenser
Polarmåken er, sammen med storjoen, en av toppredatorene på Svalbard. Arten har en viktig rolle i økosystemet som predator og åtseleter.
Om overvåkingen
Overvåkingen omfatter hekkebestand, hekkesuksess og overlevelse.
I tillegg gjennomføres det studier med bruk av GLS-loggere (lysloggere) for å studere aktivitetsmønster, trekkruter og vinterøkologi.
Overvåking av antall hekkende par er den beste, og eneste internasjonalt aksepterte metoden for å oppdage kortsiktige og langsiktige bestandsendringer hos polarmåke. Årlige tellinger/registreringer av antall reir i kolonier eller prøvefelt gir mulighet til å oppdage endringer i bestanden, forutsatt at eventuelle endringer oppdaget i prøvefelt/kolonien er representative for hele populasjonen.
Hekkesuksess gir et mål på produksjonen av unger det enkelte år, og gjennom det et mål på miljøforholdene. Produksjonen av unger er grunnlaget for rekrutteringen til bestanden, og svikt i ungeproduksjonen vil føre til nedgang i bestanden dersom rekrutteringen ikke oppveier for voksendødeligheten.
Steder og områder
Bjørnøya er største hekkeforekomst på Svalbard og i Barentshavet for øvrig. Bestanden her er påvirket av miljøgifter. Kongsfjorden er valgt fordi et tilstrekkelig antall par hekker her, og øvrig sjøfuglovervåking foregår i samme område.
- Bjørnøya
Omfatter kyststrekningen fra Kvalrossbukta (74.3728°N, 19.1742°Ø) til platået under Fuglefjellet (74.3440°N, 19.0817°Ø) - Kongsfjorden
Omfatter alle parene som hekker i fjorden.
Forhold til annen overvåking
Overvåkingsprogram
Internasjonale miljøavtaler
- Ingen
Frivillig internasjonalt samarbeid
Relatert overvåking
- Ingen
Videre lesning
Lenker
- SEAPOP – Overvåkings- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler
- Miljøgifter i polarmåke
- Fakta om polarmåke
Publikasjoner
- Artsdatabanken (2021, 24. november). Norsk rødliste for arter 2021. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021
- Bustnes, J.O., Erikstad, K.E., Skaare, J.U., Bakken, V., & Mehlum, F. (2003). Ecological effects of organochlorine pollutants in the arctic: A study of the glaucous gull. Ecological Applications 13: 504–515. https://doi.org/10.1890/1051-0761(2003)013%5B0504:EEOOPI%5D2.0.CO;2
- Erikstad, K.E., & Strøm, H. (2012). Effekter av miljøgifter på bestanden av polarmåke på Bjørnøya. Norwegian Polar Institute Brief Report Series 25. Norwegian Polar Institute. 16 pp.
- Descamps, S., & Strøm, H. (2021). As the Arctic becomes boreal: ongoing shifts in a high‐Arctic seabird community. Ecology 102(11):e03485. https://doi.org/10.1002/ecy.3485.
- Lorentsen, S.-H., Anker-Nilssen, T., & Strøm, H. (2010). Bestandsutvikling hos sjøfugl. Pp. 38–46 in: Sunnana, K., Fossheim, M., Olseng, C.D. (eds.): Forvaltningsplan Barentshavet – rapport fra overvakingsgruppen 2010. Fisken og havet 1b-2010. Institute of Marine Research (IMR).
- Sagerup, K., Helgason, L.B., Polder, A., Strøm, H., Josefsen, T.D., Skare, J.U., & Gabrielsen, G.W. (2009). Persistent organic pollutants and mercury in dead and dying glaucous gulls (Larus hyperboreus) at Bjørnøya (Svalbard). Science of The Total Environment 407(23): 6009–6016. https://doi.org/10.1016/j.scitotenv.2009.08.020.
- Petersen, A., Irons, D. B., Gilchrist, H. G., Robertson, G. J., Boertmann, D., Strøm, H., … & Mallory, M. L. (2015). The status of Glaucous Gulls Larus hyperboreus in the circumpolar Arctic. Arctic, 107-120.
- Strøm, H. (2006). Birds of Svalbard. Pp. 86–191 in: Kovacs, K.M., Lydersen, C. (eds.): Birds and mammals of Svalbard. Tromsø, Norway: Norwegian Polar Institute.
- Strøm, H. (2007). Distribution of seabirds on Bjørnøya. Pp. 50–52 in: Anker-Nilssen, T. (ed.): SEAPOP studies in the Lofoten and Barents Sea area in 2006. NINA Report 249. Trondheim, Norway: Norwegian Institute for Nature Research.
- Walsh, P. M., Halley, D. J., Harris, M. P., Del Nevo, A., Sim, I. M. W., & Tasker, M. L. (1995). Seabird monitoring handbook for Britain and Ireland: a compilation of methods for survey and monitoring of breeding seabirds. JNCC/RSPB/ITE/Seabird Group. Published by JNCC / RSPB / ITE / Seabird Group, Peterborough.