Svalbardrein

Sist oppdatert 10. november 2023

Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) finnes kun på Svalbard og forvaltning av denne arten er derfor et særnorsk ansvar. Den overvåkes fordi den er en nøkkelart som påvirker økosystemet på tundraen gjennom effekter på flere trofiske nivå, er følsom for klimaendringer og fordi det drives jakt på den i enkelte områder sentralt på Spitsbergen. Villrein er også en prioritert art for overvåking under Conservation of Arctic Flora and Fauna (CAFF).

Status og trend

Svalbardreinen opptrer i varierende tettheter i områder som ikke er dekket av isbreer på Svalbard.

Nye estimater over den totale bestanden av svalbardrein ble publisert i 2019 basert på omfattende telledata. Bestanden anslås til å være rundt 22 000 dyr. Den opptrer i henholdsvis seks atskilte og to miksede delbestander. Arten opplever økende grad av isolasjon som følge av redusert utbredelse av sjøis.

Brøggerhalvøya

1978 ble 15 reinsdyr reintrodusert til Brøggerhalvøya. Årlige tellinger viser at bestanden på Brøggerhalvøya vokste eksponentielt i antall frem til vinteren 1993/94. Våren 1993 ble det telt 360 rein på Brøggerhalvøya.

Denne langvarige, positive bestandsveksten skyldes sannsynligvis tilstedeværelse av mye mat med høy kvalitet i årene etter utsettingen. Om høsten/vinteren 1993 regnet det mye, og tykke islag ble dannet på bakken over store deler av området. Dette resulterte i høy dødelighet og utvandring av dyr. Våren 1994 ble det funnet kun 78 rein på halvøya. Etter kollapsen har bestanden stabilisert seg og variert mellom 85 og 205 individer.

Reindalen

Reinsdyrovervåkningen i Reindalen (1979–) omfatter Reindalen, Semmeldalen, Colesdalen og Fardalen, samt mindre tilgrensede dalfører. Overvåkingen ble opprettet med mål om å framskaffe referansedata fra en bestand som var lite påvirket av mennesker. I overvåkingsperioden har antall dyr i bestanden variert mye, og overvåkingsdataene viser stor årlig variasjon i vinteroverlevelse og kalv per simle.

Fram til midten av 1990-tallet ble det årlig registrert ca. 250–650 reinsdyr i overvåkingsområdet. Etter den tid er det registrert en markert økning i antall reinsdyr, og i årene 2000-2013 ble det registrert ca. 800 dyr årlig. Etter den tid har bestanden økt.

Det er begrenset jakt innenfor overvåkingsområdet.

Adventdalen

Reinsdyrovervåkingen i Adventdalen (1979–) omfatter selve hoveddalføret med sidedaler inn til Passhytta. I overvåkingsperioden har antall dyr i bestanden variert mye og overvåkingsdataene viser stor årlig variasjon i vinteroverlevelse og kalv per simle.

Tidsserien viser at bestanden økte relativt sakte fra 1979 til 1995 sammenliknet med den kraftige økningen fra slutten av 1990-tallet. Siden 2000 er det årlig registrert ca. 700–1700 reinsdyr i overvåkingsområdet. Fortsatt er det stor variasjon mellom år i totalt antall registrerte dyr, antall kadavre og antall kalver som registreres.

I dag er det ingen jakt innenfor dette overvåkingsområdet.

Årsaker

Svalbardreinen lever i et naturmiljø tilnærmet fritt for predasjon og med begrenset jakt på Nordenskiöld Land. Kombinert med fravær av insektplager, få parasitter og trolig liten konkurranse fra andre plantespisende arter forenkles mulighetene til å studere hvilke faktorer som påvirker bestandsdynamikken til svalbardreinen.

Det er i hovedsak to faktorer som bestemmer variasjonen i antall dyr mellom år hos svalbardreinen:

1. Tetthetsavhengighet (konkurranse om næringsressurser)
2. Klimavariasjon (f.eks. nedbør om vinteren, spesielt regn, og sommertemperatur)

Tetthetsavhengighet er sammenhengen mellom antall dyr per arealenhet og livshistorietrekk som f.eks. fødsels- og dødsrater og alder ved kjønnsmodning. Endringer i disse forholdene påvirker vekstraten. Dersom vekstraten i et gitt år er avhengig av antall dyr dette året (eller foregående år), er det tetthetsavhengighet i bestandsdynamikken.

I Adventdalen og Reindalen har studier vist at økende bestandsstørrelser medfører redusert kalveproduksjon og økt dødelighet. Denne tetthetsavhengigheten i bestandsdynamikken gir bestandsreduksjon dersom bestandene når høye tettheter og bestandsvekst ved lave tettheter. Til sammenlikning er det kun en svak tendens til tetthetsavhengighet i bestanden på Brøggerhalvøya.

Et økende antall studier fra de overvåkede bestandene har vist at klimavariasjon i stor grad former bestandsdynamikken til svalbardreinen. Klimaet påvirker svalbardrein i hovedsak gjennom innvirkning på plantevekst om sommeren og tilgang på mat om vinteren. Studier av alle de overvåkede bestandene har vist at is på bakken om vinteren er den viktigste faktor som bidrar til å forme bestandsdynamikken. Vintre med mye is gir en reduksjon i bestanden fordi isen dekker vegetasjonen slik at reinen ikke får tilgang på tilstrekkelig mat. Dette fører til økt dødelighet og redusert kalveproduksjon. Stor dødelighet av rein én vinter etterfølges som regel av mindre dødelighet og færre kadavre neste vinter fordi de svakeste individene har sultet i hjel. Om sommeren påvirkes bestandene gjennom en positiv effekt av temperatur på neste års vekstrate. Høye temperaturer i oktober og lite snø i perioden da dyrene møter den arktiske vinteren har gitt høyere kroppsvekt påfølgende år og dermed økt reproduksjon.

Bestandsutviklingen i overvåkingsområdene på Nordenskiöld Land har vært positiv selv om frekvensen av episoder med is på bakken har økt gjennom overvåkningsperioden.

Årsaken til økningen i bestandene henger trolig sammen med en positiv effekt av varmere somre og en senere start på vinteren. Økende sommertemperatur har ført til økt planteproduksjon og lengre vekstsesong og dyr i bedre kondisjon ved inngang til vinteren. I senere tid er det også rapportert om at milde perioder om vinteren også er så kraftfulle at de kan åpne opp beiteområder og faktisk gi økt tilgang til beite i ei tid da næringskonkurransen normalt er stor.

Bestandsutviklingen på Nordenskiöld Land står i kontrast til utviklingen i kystbestanden på Brøggerhalvøya. Her ser det ser ut til at den negative vinter effekten (regnvær og/eller mye snø) er sterkere enn den positive effekten fra varmere somre (økt plantebiomasse). I overvåkingsperioden har bestanden i store deler av overvåkingsperioden vært nedadgående, men ser nå ut til å ha stabilisert seg.

Konsekvenser

Meteorologiske data fra Svalbard viser at frekvensen av regnvær om vinteren har økt over de siste 30 årene. Nye klimamodeller forutsier fortsatt økende temperaturer og større nedbørsmengder om vinteren. Det vil medføre hyppigere regnvær med påfølgende is på bakken. Dette kan føre til nedgang i bestandene. Samtidig vil klimaoppvarmingen trolig føre til en tidligere start på våren og lengre vekstsesonger. Disse endringene har direkte effekter på plantesamfunnene i form av økt plantevekst og endringer i fenologisk utvikling. Slike endringer kan føre til bedre vekstbetingelser for reinsdyrbestandene og trolig motvirke negative effekter av regnfulle vintre.

Effekten av endringer i biomasse og vekstsesongens lengde på svalbardreinen er foreløpig bare studert i begrenset omfang på Svalbard. En studie fra Ny-Ålesund har vist at en del av variasjonen i bestandens vekstrate skyldes variasjon i planteveksten og tilbud av beiteplanter. I en helt fersk studie av bl.a. bestanden i Adventdalen har vi vist at vekstraten var positivt påvirket av sommertemperaturen. Utfallet av klimaoppvarmingen for reinsdyrene vil i stor grad være betinget av i hvilken grad økt plantevekst og lengre vekstsesonger vil påvirke reinens kondisjon og dermed motvirke negative effekter av regn og ising om vinteren. Foreløpig ser det ut som at nettoeffekten av klimaendringene varierer lokalt, noe som gjenspeiler seg i den positive bestandsutviklingen i Adventdalen og Reindalen.

Svalbardreinen påvirker økosystemet på tundraen gjennom effekter på flere trofiske nivå. Reinen modifiserer bl.a. vegetasjonens sammensetning og struktur. I dag er tundraen på Svalbard preget av lite lav og dominert av gress og urter. I fravær av reinsdyr ville den i stor grad vært dekket av tykke lavmatter. For eksempel har beitebetingelsene på Brøggerhalvøya endret seg, både på arts- og samfunnsnivå, etter at reinen ble satt ut i 1978. Fremover er det sannsynlig at effekten av tetthet vil bli sterkere fordi konkurransen om beitet vil øke.

Vinterstid utgjør kadavre en stor og viktig del av fjellrevens diett og det er funnet en positiv sammenheng mellom antall kadavre tilgjengelig og fjellrevens reproduksjon og bestandsstørrelse. På grunn av disse trofiske interaksjonene har svalbardreinen sannsynligvis en betydelig indirekte påvirkning på flere andre arter gjennom næringskonkurranse og et varierende predasjonstrykk på bakkehekkende fugler som følge av endringer i fjellrevbestanden.

Reinen deler matfat med flere plantespisende fuglearter, blant annet svalbardrypa som opptrer i lave tettheter, og de trekkende gåseartene, hovedsakelig hvitkinngås og kortnebbgås, som opptrer i store og økende bestander. Kortnebbgåsa spiser mange av de samme planteartene som svalbardreinen. Den fjerner planter med rot og mose (såkalt «grubbing») og påvirker direkte vegetasjonens sammensetning og struktur lokalt, og det igjen kan føre til økt konkurranse om næringsressursene mellom artene. Foreløpig ser det ut til at dette i liten grad skjer.

Nye studier har vist at påvirkningene fra vinterklima fører til synkrone bestandsnedganger for alle de viktigste plantespisende artene og fjellrev. Interaksjonene mellom plantespiserne i tundraøkosystemet på Svalbard er ennå lite studert.

Både Adventdalen og Reindalen er utsatt for menneskelig ferdsel både med snøscooter og til fots. I overvåkingsperiodene har bestandene økt og studier har vist at reinsdyrene har god evne til å tilpasse seg menneskelig ferdsel. Dette betyr ikke at menneskelig ferdsel er uten betydning ettersom man ikke kan vite hvordan bestandsdynamikken ville vært uten denne ferdselen. Imidlertid synes det realistisk å tro at bestanden i området foreløpig ikke er veldig sårbar for menneskelig ferdsel i det omfang denne har i dag.

Om overvåkingen

Svalbardrein er en endemisk art (den finnes kun på Svalbard). Reinen er den største plantespiseren og en nøkkelart for tundraøkosystemet fordi den påvirker og omformer vegetasjonen og bestandsdynamikken til toppredatoren, fjellrev.

Selv om det er registrert at isbjørn kan ta svalbardrein, lever reinen i et økosystem tilnærmet fritt for predasjon og med lite jakt. Endringer i dynamikken til svalbardrein kan derfor være et signal om endringer i resten av det arktiske økosystemet.

Forskningen har vist at de viktigste mekanismene som regulerer reinbestandene på Svalbard, er samspillet mellom variasjon i antall dyr pr. arealenhet (tetthet) og variasjon i klimaet. Disse faktorene virker noe ulikt på de ulike bestandene som studeres.

Svalbardrein kan også være en mulig parameter for måling av effekter av ferdselsforstyrrelser. Dette vil kreve spesialtilpassede studier som det foreløpig ikke er lagt opp til. Bestandsdata fra overvåking vil imidlertid være viktige bakgrunnsdata for slike studier.

Overvåkingen av svalbardrein er nå utvidet i COAT gjennom en egen overvåkingsmodul som også omfatter drivere (vegetasjon, snø, isdekke mm.) og romlige responser hos reinen som følge av klimaendringene.

Videre lesning