Klimagasser på Svalbard

Sist oppdatert 7. april 2025

De viktigste drivhusgassene som blir sluppet ut ved menneskelig aktivitet er karbondioksid (CO₂), metan (CH₄), en samlet gruppe gasser kalt halokarboner, samt lystgass (N₂O). Dette er gasser som bidrar til en økning i temperatur og hvor konsentrasjonen i atmosfæren påvirkes av menneskelig aktivitet som avskoging og fossil forbrenning.

Status og trend

Karbondioksid (CO₂)

Den årlige gjennomsnittlige CO₂-konsentrasjonen på Zeppelin i 2023 var på 421,5 ppm, noe som representerer en økning på 1,0 ppm fra året før. Dette er det høyeste CO₂-nivået målt på Zeppelin til dags dato. Etter at NILU startet målinger i 2012, viser trenden en jevn økning i CO₂ uten indikasjon på nedgang. Variasjonene er størst om vinteren og våren, i samsvar med normale sesongvariasjoner i Arktis.

Metan (CH₄)

Den årlige gjennomsnittlige metankonsentrasjonen på Zeppelin i 2023 var på 2007,6 ppb, en økning på 8,0 ppb fra året før, og den høyeste verdien registrert på stasjonen. Tidsserien fortsetter å vise en tydelig oppadgående trend, med akselererende vekst de siste årene. Sesongvariasjoner i metan på Zeppelin er synlig, men er mindre enn ved andre målestasjoner som befinner seg i nærheten av store metankilder.

Lystgass (N₂O)

Den årlige gjennomsnittlige N₂O-konsentrasjonen på Zeppelin i 2023 var 337,0 ppb, en økning på 1,18 ppb fra året før og den høyeste registrerte verdien på denne stasjonen. Langtidsmålinger siden 2010 viser en jevn oppadgående trend, til tross for sporadiske hull i dataserien. På grunn av tekniske problemer med in-situ instrumentet i 2023, er resultatene for 2023 basert på NOAAs flaskemålinger.

Årsaker

Karbondioksid (CO₂)

Karbondioksid er den viktigste menneskeskapte klimagassen, både globalt og i Norge, og står for over 80 % av de totale nasjonale klimagassutslippene. Hovedkilden er forbrenning av fossilt brensel, men endringer i arealbruk, som avskoging, nyrydning og nedbrytning av jord, bidrar også. Mens disse prosessene frigjør CO₂, kan landområder også fjerne CO₂ fra atmosfæren – for eksempel gjennom skogplanting eller forbedret arealforvaltning. I Arktis registrerer Zeppelin-observatoriet en jevn økning i CO₂-konsentrasjonen, noe som gjenspeiler den globale ubalansen mellom menneskeskapte utslipp og naturlig opptak. De fleste utslippene kommer fra fossilt brensel og sementproduksjon, og selv om disse utslippene er små sammenlignet med naturlige flukser, er de nok til å forrykke balansen og øke atmosfæriske nivåer av CO₂.

Metan (CH₄)

Metankilder inkluderer boreale og tropiske våtmarker, rismarker, drøvtyggere, avfall, biomassebrenning, termitter og utvinning og bruk av fossilt brensel. Metan er også hovedkomponenten i naturgass, og lekkasjer fra rørledninger og installasjoner er en kjent antropogen kilde. Globalt er rundt 60 % av utslippene menneskeskapte. Isotopmålinger tyder på at mye av den siste økningen er knyttet til våtmarker. Dette er et resultat av økt aktivitet fra metanproduserende mikroorganismer (metanogener) som en respons på klimaendringer. Disse utslippene skaper en tilbakekoblingsmekanisme, ettersom oppvarming fører til større utslipp, som igjen forsterker klimaendringene. Utslipp fra tropiske våtmarker ser ut til å være en stor bidragsyter, mens arktiske kilder, som tining av permafrost, fortsatt er en bekymring for framtiden. Økningen i metan siden 2005 kan også skyldes økt lekkasje fra ulike gassinstallasjoner.

Lystgass (N₂O)

Lystgass er en drivhusgass med både naturlige og menneskeskapte kilder. Disse inkluderer hav, tropiske skoger, biomassebrenning, dyrket jord, bruk av syntetisk gjødsel og ulike industrielle prosesser. Utslipp fra jordbruk er spesielt viktig, men estimatene har betydelig usikkerhet – spesielt N₂O-bidraget fra jord, forbrenning og marine kilder. Frossen torv i arktisk tundra har blitt identifisert som en potensiell kilde, selv om nyere studier, inkludert studier ledet av NILU, peker på tropiske og subtropiske områder som de dominerende bidragsyterne. Menneskeskapte utslipp utgjør omtrent 45 % av de globale utslippene, men naturlige prosesser spiller også en viktig rolle for de observerte økningene.

Konsekvenser

En økning i drivhusgasser i atmosfæren er direkte relatert til klimaendringer og økende temperaturer globalt. I Arktis er temperaturstigningen større enn det globale gjennomsnittet, noe som er i samsvar med dagens klimamodeller.

Karbondioksid (CO₂)

Karbondioksid er den viktigste menneskeskapte klimagassen. Strålingspådrivet fra 1750 til i dag er på 2,16 W/m², en økning fra 1,82 W/m² i den forrige IPCC-rapporten. Økningen i strålingspådriv skyldes den kontinuerlige økningen i CO₂ konsentrasjonen de siste årene.

Metan (CH₄)

Metan er den nest viktigste klimagassen fra menneskelig aktivitet. Strålingspådrivet var på 0,54 W/m² i 2019, en økning fra 0,48 W/m² i 2011. Når man tar hensyn til indirekte effekter, som påvirkning på ozon og stratosfærisk vanndamp, er det totale strålingspådrivet fra metan enda høyere. Den atmosfæriske levetiden til metan er ca. 12 år.

Lystgass (N₂O)

Lystgass er en kraftig klimagass med et estimert strålingspådriv på 0,21 W/m² i 2019, en økning fra 0,17 W/m² i 2011. N₂O står for omtrent 6 % av det totale strålingspådrivet siden 1750. I tillegg er N₂O en viktig kilde til ozonnedbrytende nitrogenoksid (NO) og nitrogendioksid (NO₂) i stratosfæren, og påvirker dermed ozonlaget

Om overvåkingen

Det atmosfæriske overvåkingsprogrammet «Overvåking av klimagasser og aerosoler på Zeppelinobservatoriet, Svalbard og Birkenesobservatoriet, Aust-Agder, Norge» fokuserer på nivået av klimagasser og aerosolegenskaper relevante for samspillet mellom aerosoler og stråling i norsk bakgrunnsluft og i Arktis. Hovedmålet er å kvantifisere nivåene av klimagasser, inkludert ozonnedbrytende stoffer, å beskrive de relevante optiske og fysiske egenskaper for aerosoler, og dokumentere utviklingen over tid.

Målinger av klimagasser og aerosolegenskaper gir sentrale data for studier og vurderinger av klimaendringer, og er også avgjørende for å vurdere strategier for utslippsreduksjoner og evaluere om tiltak fungerer som forventet. De norske overvåkingsstasjonene er lokalisert i områder der påvirkning av lokale kilder er minimale, slik at stasjonene er representative for en større region og kan påvise langtidsendringer i den atmosfæriske sammensetningen.

Videre lesning